New Zealand – Møter i natur og kultur

Nå har jeg vært på New Zealand i 12 dager.  Dager som like så godt kunne vært måneder når det gjelder inntrykk. Jeg har allerede flyttet en gang. Fra Auckland til Hamilton.

Jeg hadde en veldig ukomplisert flyreise (bestem deg for at det ikke er langt, og slett ikke umulig) ankom jeg Auckland flyplass grytidlig om morgenen. Og gjett om det var kø. Kø for passkontroll, og kø for bagasjekontroll, og kø for oss som er turgåere eller har husdyr. Som bier, for eksempel.

Husdyrkontroll

Rett før vi landet måtte jeg fylle ut et skjema om jeg hadde husdyr, gikk turer i skog og mark, og om skoa kunne ha frø eller mikroorganismer? Det er mulig jeg kjente på et snev av panikk akkurat da. Litt irrasjonell etter en lang tur kan jeg huske at jeg tenkte – kan de nekte meg å komme inn fordi jeg har bier? For bier, det er husdyr, og honning for eksempel er det absolutt ikke lov å ta med, selv ikke som gaver. Forøvrig ikke noe annen mat heller. Jeg fylte ærlig ut skjemaet og stilte meg i køen av «turgåere» og «husdyrholdere». Da jeg kom fram til husdyrturgåer-kontrollen fortalte jeg hvorfor jeg hadde skrevet ja, og at jeg hadde vasket skoa mine. Skoa ble funnet fram, og jammen var det ikke noen ørmsmå partikler av jord som fortsatt satt i sprekkene på joggeskoa, og mens jeg ble stående med spørsmålstegn i øya gikk dama avgårde med skoa mine, og jeg og all bagasjen min skulle gjennom en spesialskanner.

New Zealand har en av strengeste innreisereglene i verden når det kommer til å risikere å ta inn fremmede arter for å beskytte landets økologi. Bra på alle vis, men en tålmodighetsprøve når du har 25 timers reise bak deg.

Men, det gikk bra. Skoa kom tilbake, veldig våte, og bagasjen kom igjennom.

Jeg var kommet fram.

Jetlag i Auckland

Den første dagen handlet om å bli kjent med området jeg bodde i, Onehunga, kjøpe inn mat og justere kropp og hode til ny tid og nytt sted, men allerede andre dag skulle jeg møte på Universitet. Heldigvis ble jeg hentet. Jeg ble vist rundt av Marek Tesar, og også vist til biblioteket som er der jeg kan skrive. Etter anbefaling av Marek foreslo han et besøk på Auckland Art museum, og jeg vandret rundt der, den tredje dagen. Da var jeg i det jeg vil beskrive som en zombielignende tilstand. Jeg husker at jeg registrerte hvordan folk hastet forbi meg inntil jeg innså at det var jeg som hadde et veldig lavt tempo. Og da snakker vi saaaaakte. Jetlag hadde satt inn.

Av en eller annen grunn blir jeg fortsatt trøtt når det er midt på natten hjemme. Kroppen er en fininnstilt mekanisme og det er ikke bare å forflytte den skrått over halve jorda og regne med at den vil tåle belastningen. Kroppen sier fra. Og jeg stritter imot. Og slik holder vi på kroppen og jeg. Eller jeg. Eller kroppen. Ettersom….

Hva er de største hverdagsinntrykkene jeg sitter igjen med så langt?

«Thank you, driver»

New Zealand er et veldig velkommende land, fra hilsenen alle NZ gir bussjåføren når de går av bussen «thank you, driver», de stopper alltid når du er på vei ut i veien (en stor fordel hvis du lettere i jetlag og ikke husker å se riktig vei – NZ har venstrekjøring), og blir du stående og lure på hvor du skal, inne på et museum for eksempel, kommer det folk bort til deg og spør om de kan hjelpe. Eller som en forsker som bare la alt hun skulle gjøre den dagen tilside for å følge meg opp på Maungawhaou. Turen blir en helt annen når du blir guidet av en kjentkvinne og barnehageforsker som vet alt om barnehagebarnas møter med fjellet og vulkanen, Maorikulturen og det hellige ved krateret, og naturen vi var en del av. Jeg har utforsket mye natur i byen ved å gå opp på tre av Aucklands 50 vulkaner. Jeg har besøkt Maungawhaou (Mount Eden), Pukekawa (The Auckland War Memorial Museum) og Maungakiekie (One Three Hill).

This slideshow requires JavaScript.

Nei, det ser ikke ut som Norge

Naturen er derimot veldig unorsk og de fleste vekstene som også vokser hjemme ser ut som de går på steroider her. Og, det er så grønt. GRØNT på en annen måte enn jeg har sett før. Det er subtropisk klima i Auckland og Hamilton.  Det regner mye og det vokser appelsiner, sitroner, mandariner, maccademianøtter, oliven,  kameliaer og magnoliaer i mange hager, og planter vi anser som stauder og vanskelige hos oss, er ville her.

 

Mat

Det er utrolig mye god mat. Jeg foretrekker vegetar når det er mulig og det er ikke vanskelig å finne. Det og vegan er på alle menyer jeg har sett til nå. Som Airnbnb´r uten tilgang til fullt kjøkken spiser jeg i hvert fall et måltid ute om dagen og jeg har bare hatt gode opplevelser. Det ser veldig delikat ut og smaker kjempegodt.

IMG_6340

Om jeg har det bra?

Det er nytt, det er annerledes, det er første gang jeg reiser lenge alene siden jeg var 19. Det er nye lukter, ny luft, merkelig vann, andre lyder, det er regn og vind, og sol, og grått, og blått, og varmt og kaldt innenfor 10 minutter. Jeg er mye alene, jeg skriver, jeg leser, jeg fotograferer, jeg tenker MYE, og jeg tar inn menneskene, naturen og kulturen. Jeg vender meg foreløpig ikke til å se riktig vei når jeg går over veien, at låsen skrus motsatt vei, at du går inn venstre dør, passerer på venstre, og jeg kløner ekstremt mye. Jeg snakker engelsk, jeg stotrer engelsk, jeg leter etter ord og begreper, og jeg forsøker.  Jeg tror det er bra å tankevende. Tenke om. Tumle tanker. Kanskje oppstår det nye forbindelser? Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det bra.

 

                                     Neste: Universitetene Auckland og Hamilton

 

 

 

 

Advertisements

«Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet

Det er nesten et år siden jeg skrev sist. Da ble en plan jeg hadde lagt brått lagt til side. I et doktorgradsløp flyttes planer stadig. Som i livet selv. Planen med å skrive jevnlig i bloggen, ble den motsatte. Ambisjonene mine har senket seg, og jeg forholder meg til den tiden som er, innimellom. Akkurat nå er det et lite vindu, og det har også meldt seg et behov for å skrive litt, etter et besøk på Trollet.

IMG_6057

Et gjemmested, et skyggeteater, et lysspill, en rolig krok …

 

For et par uker siden var jeg invitert til Kalmar gjennom Reggio Emilia Institutet for å holde forelesning om boka mi «Gjenbruk som kreativ kraft». I Kalmar ligger Trollet, en barnehagenhet jeg har drømt om å få besøke lenge. Mia Mylesand, forfatteren av  ”Bygg og konstruksjon” og atelierista ved Trollet tok kontakt og inviterte meg på besøk.

Morgenen etter ble jeg møtt av Marina, som er utepedagog. På Trollet er Marinas oppgaver å starte dagen med å planlegge og legge til rette for barns lek og læring i barnehagens uterom. Vi begynte på uteområdet for de yngste, 1- og 2-åringene. Marina hentet vann i kanner, åpnet skap og binger hvor materialene ble oppbevart. I så og si alle kroker av barnehagens uterom var det noe å leke med, bli nysgjerrig på og utforske, og lære. De minst 100 språkene syntes i valgene som var gjort, og alt virket gjennomtenkt. Av frykt for å ikke virkelig ivareta all tenkningen, og av dyp respekt for alt arbeidet som er lagt ned i utarbeiding av rom både ute og inne, vil jeg ikke engang forsøke å reformulere alt jeg ble fortalt. Jeg vil heller formulere tanker og spørsmål som oppsto i møtet mellom meg og materialene, i de ulike rommene.

This slideshow requires JavaScript.

Om materialer i barnehagen 

I det siste har jeg hatt en bekymring for hvor materialene har blitt av i barnehagene. De er færre, mer ferdigdefinerte og også mer utilgjengelige, noe som også bekreftes av noe forskning. Gleden er derfor stor når jeg kommer til barnehager som har en bevissthet når det gjelder de materialene barn tilbys, som man blant annet ofte finner i Reggio Emilia inspirerte barnehageenheter. Det er her jeg ønsker å ha fokus i dette innlegget. For hvordan kan barnehager som har mangfoldige komplekse rom og materialer bidra til å inspirere andre? Hvordan kan vi øke kunnskapen om hva mangfold av materialer kan bidra til i barns lek og læring? Hvordan kan vi bygge kompetanse, og utdanne pedagoger som har kunnskap om rom, og hvilke materialer som er egnet, som vet hvor materialene kan hentes, og hvordan vi kan bygge og dele generell kunnskap om materialers potensialer? 

En vei inn kan være å forske. Jeg startet først i form av pedagogiske dokumentasjoner og refleksjoner sammen med andre ansatte og barna i barnehagen jeg var ansatt, så gjennom gjenbrukssentrene jeg var med å starte, og nå som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Mitt felt er gjenbruksmaterialer. Jeg forsker på selve møtet mellom menneskene og materialene. Det forskes også av flere akkurat nå, på materialer og rom, både innen for fagområdet Kunst, Kultur og Kreativitet, og innenfor Pedagogikk, i mindre og større prosjekter. Jeg ser fram til at vi, sammen med utallige barnehagers barn og personaler, og gjenbruksentre, skal bringe mer kunnskap til bords.

Materialer som pedagogisk holdning

Og det er her jeg vil gå tilbake til Trollet. Det å tilby materialer handler om et helhetlig tankesett, og er fundamentert i Trollets virksomhetside. Ved barnehagen synes det at det er gjort valg, både i hva slags materialer som tilbys, hvordan de skal tilbys, hvilke de kan kombineres med og om de er bærekraftige i et lengre eller kortere perspektiv. De introduseres planlagt slik at barna får tid til å bli kjent med, utforske materialenes potensialer gjennom å ha det i hendene, og prøve de ut i ulike kombinasjoner. Hvis vi tilbyr barn å holde på med vann, tenker vi på forhånd rundt vannets egenskaper og potensialer? Reflekterer vi rundt hva vi tenker at barn skal få erfaring med? Tenker vi også vann i et bærekraftig perspektiv? Samler vi regnvann, og sparer og gjenbruker vann? – Ved Trollet tilbys vann i små mengder, og i den grad det er mulig brukes det samme vannet flere ganger. 

Materialer som natur og kultur

Trollet har alle barna og familiene hatt sommeroppgave hvor de skulle samle inn naturmaterialer til arbeid med mandalaer, eller ulike tablåer med naturmaterialer. I tillegg finnes det mange steder hvor barna møter naturmaterialer, muligheter for å forske med, og om natur, og få ulike erfaringer med natur. Kombinasjoner hvor estetiske opplevelser er sentrale går igjen som en rød tråd gjennom alle møtene det tilrettelegges for.

This slideshow requires JavaScript.

 

Materialer som kropp, bevegelse, problemløsning og utforskning 

Både inne og ute er det lagt til rette for bygg og konstruksjon. De ulike rommene i rommene inviterer og inspirerer gjennom installasjoner, bilder fra nærmiljø, og ulike digitale og analoge verktøy, som projektor, og overhead. Når vi tar i bruk (gjenbruks)materialer, kjøper vi, eller henter vi inn overskudds- og/eller feil materialer fra bedrifter? Bruker vi foreldrenes og barnas kompetanse for å hente inn materialer fra hjemmenes kjeller og loft, fra bedriftene foreldrene representerer, og fra nærmiljøene? Sørger vi for at vi kjenner til hva de inneholder og om de egner seg i barnehagen?

This slideshow requires JavaScript.

Materialer som estetiske opplevelser og erfaringer

Det legges opp til skapende fellesaktiviteter for de yngste, slik at de skal gjøre seg estetiske erfaringer sammen. Da er det valgt ulike store flater, som et stort bord som er dekket med tykt papir, eller et stort rør. Store flater eller materialer inviterer til å jobbe sammen har jeg lært av Gunvor Løkken (2004), og selv erfart gjennom arbeid i barnehage og gjenbrukssentre. På alle uteområdene, er det også staffelier, bord hvor man kan jobbe med leire, med mosaikk, eller andre åpne og fleksible materialer, alle stedene inviterer til at flere kan jobbe sammen. I barnehagens mange rom, legger vi til rette for sansemessige erfaringer og estetiske møter mellom barn og materialer. Tenker vi gjennom hvor i barnehagen vi kan legge til rette for øyeblikk av overraskelser, forundring, fortryllelse og forvandling?

This slideshow requires JavaScript.

 

Takk Trollet, for velkomst, inkludering og tid fra både barn og voksne. For alvoret og respekten dere viser barn gjennom satsing på rom og materialer. Jeg fikk danse med en flokk, leke ute med en annen, og diskutere og reflektere med flere pedagoger. Hos dere kjente jeg på glede, lekelyst, utforskertrang, vitebegjær og stor lyst til å forske mer. Jeg kommer igjen.

 

 

 

 

 

 

 

Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv

 

img_5419

Lånt fra Sigvei Ringvolds instagramkonto, med tillatelse

I dag skulle jeg sittet på fly til New Zealand. En forskertur til Auckland og Sydney i Australia som skulle vare i tre måneder. I stedet sitter jeg på tog hjem til Telemark. En uventet oppdagelse i kroppen av den ufarlige typen gjør at jeg i stedet må vente på en operasjon. Et års planlegging er lagt til side: billetter, bookinger, abstrakter, bestillinger med mere er avbestilt og kansellert, og alle som var involvert i min tur er orientert. Det blir ventetid. Det er jeg så himla dårlig til. Utålmodighet er drivkraften min, men i dette tilfellet kan den bli min verste fiende.

– Skal jeg bare sitte her å vente liksom? Særlig.

Det går gjetord om at doktorgradsarbeid ofte byr på utfordringer for kropp, for familie og for omgivelsene. Men, er det sant? Perioden man er doktorgradsstudent er over 3 eller 4 år, og ofte lengre. Det er en ganske lang tid av et liv. Det er relativt vanlig at det skjer ting i folks liv i løpet av tid som strekker seg over år, som sykdom, død og skilsmisser.  Like vanlig som det kan skje fine ting som forelskelser, graviditeter og fødsler.

Er det ikke bare selve livet vi snakker om når vi snakker om alt som kan skje i doktorgraden? Hvorfor skal den få skylda egentlig? Doktorgradsarbeidet gir meg mulighet til fordype meg i det jeg er mest interessert i. Den spenner ikke ben, den gjør meg ikke syk og den tar definitivt ikke fra meg mennesker jeg er glad i. Er den ikke bare en del av tiden som går?

Jeg tror det er på tide å snu tanken. Kanskje ikke bare når man går igang med et doktorgradsprosjekt, men generelt. Jeg blir ikke syk av å holde på med noe jeg er interessert i – jeg blir ivrig, engasjert og inspirert. Jeg mister ikke en farmor fordi jeg holder på med doktorgrad, men fordi hun var over 97 år. Forstår du?

Livet som doktorgradsstudent er like variert, komplekst og utfordrende som alle andre perioder i livet. Vi er ikke i satt i en unik posisjon, vi har søkt og siden valgt den. Vi vet at det er krevende og tidskonsumerende. Og ledelse, samfunn og program minner oss stadig om at vi kjemper mot klokka, den normerte tida er tida vi får. Vi kan i perioder sprenge alle tidsrammer for hva som er en arbeidsdag, når på døgnet vi arbeider og hvordan vi disponerer tida. Dette er ikke unikt, mange andre har det også sånn i sine yrker. Jeg har venner, innenfor kunst og kultur, eller som gründere, som alltid jobber sånn. De lager ny norsk dramatikk fordi verden trenger det, tryller fantastiske kostymer ut av et minimumsbudsjett, lager magiske scenografier, og designer overveldende og tankevekkende utstillinger. De baker økologisk supergodt brød når bare avisbudet er oppe, lager popup-restauranter når de mangler gode utesteder, spiller gledesfylte konserter for et minimum av et publikum eller lager mesterskap i isbading for moro skyld. De drives av lyst, glede og motivasjon. Alt de gjør må ta den tiden det tar for å bli ferdig. De har et beundringsverdig høyt tempo, konsentrasjon og drivkraft. De er utålmodige, og de får til fantastiske ting.

Så selv om jeg i et tidligere innlegg skrev om frustrasjonen over å aldri få tid til å skrive, og verdien av innimellomskriving, påstår jeg at det som er unikt for doktorstipendiat-tilværelsen er privilegiet tid. Jeg har fleksible dager, selv om jeg har lange dager, og kan tillate meg å tenke lange langsomme tanker, og bruke en hel uke på å lage en god setning. Jeg møter forskere fra hele verden, jeg leser faglitteratur som snur opp ned på tidligere forestillinger, og kan tillate meg å diskutere et begrep med kollegaer en hel ettermiddag. Jeg drives også av lyst, glede, motivasjon, av nysgjerrighet, og ønske om å sprenge rammer for hva kunnskap, viten og forskning kan være.

Nå blir det derimot en litt rar tid. En utålmodighet som ikke så lett stagges, en kropp som har begynt å leve sitt eget liv, en høst med andre farger, og en helt ny plan. Men ingenting av dette er doktorgradsstipendiatets feil.

Så kanskje vi kan avlive myten?

Ting skjer. Kropp skjer. Livet skjer.

Det som gjenstår er aksept.

 

img_2480

Høst på Herøya

 

 

 

Men men, når skal jeg skrive da?

Refleksjonsnotat fra en stipendiat på reise , og underveis –  fra Island

DSC_1366

Vinden tok tak i kroppen, og utsikten aktiverte hele sanseapparatet

Jeg har undervisning. Studenter utvikler og utfordrer meg. Det skal lages power pointer og gruppearbeid. Nye politiske føringer og nytt fra praksisfeltet, fotografier og oppdatert tekst linkes og legges inn. Studentene fortjener mitt beste. De skal ut i praksisverden og det krever at de er godt forberedt.

– Det tar tid.

Jeg følger et doktorprogram med tekstseminarer og samlinger. Jeg går på forskerskole med fire årlige samlinger og oppgaver som skal leveres. Jeg tar mange eksamener. Jeg har verv. Skjemaer skal lages. Eposter besvares. Møter gjennomføres og mange uformelle samtaler. Liker det.  Det engasjerer å være involvert, og det er så uendelig mye å lære.

-Jo, det tar tid.

Jeg forsøker å gå på møter: personalmøter, seksjonsmøter, fordypningsmøter og FOU møter. For meg er det viktig å bli kjent med kollegaer, vite hva som skjer ,og følge faglige og organisatoriske endringer og prosesser. Jeg er også ny i høgskolesystemet, og det er mye å sette seg inn i.

-Men, joda, det tar tid.

Nylig tilbake fra NAFOL seminar på Island som i sin natur var fargesterk, og grensesprengende vakker. Som en kraftig innsprøyting av jordas indre som boblet, bruste, freste, blåste og hvinte. Jordskjelv fikk kaffekanna til å ta ørsmå dansesteg på bordet, stupet på fjellturen fikk hjertet til å ta skritt utenfor kroppen, og jeg kjente meg sårbar, tilstede og årvåken.

DSC_1270

Når stillheten ruver – 650 meter inne i en hule skapt av en gang flytende lava

Like kraftfull og energigivende var møter innendørs med vitensterke kvinner og menn fra Norge, Island, England og Australia. I tekstseminarene ble våre forberedte tekster dekonstruert og løftet frem. Og de var gode, konstruktive, åpne og nysgjerrige de spørsmålene og kommentarene vi fikk fra Professor Jean Murray, og likeså fra stipendiatkollegaer fra Island og Norge. Som følge av dette yrer jeg av skrivelyst, og tanker om å brette teksten ut, og jobbe den frem, slik at den kan gå i dialog med spørsmålene som ble stilt.

-Og reiser, klart det, de tar tid.

Så når skal jeg skrive da? Panikken for det normerte tidsprosjektet som et doktorarbeid er, kan noen ganger melde seg. Så hvordan kan panikken tøyles? Det finnes alltids helger, morgener på tog, netter og ikke minst innimellom. Mest innimellom egentlig. Men gir innimellom tid til de lange tankene? Innimellom blir kanskje en kortere tekst, hvor tankene hamres ned etter som de slår inn. Og ofte må de redigeres igjen og igjen til de reduseres til akkurat det de er – innimellomskriblerier. Men betyr det nødvendigvis at de er mindre verdt? Kanskje er det slik at innimellomtankene ikke nødvendigvis fødes i øyeblikket? De kan ha rullet rundt i bakhodet, i dette tilfellet hentet næring fra møtet med møtet med brus, kraft og fargesterk natur som aktiverte hele sanseapparatet.

DSC_1419

Bobler, brus, og luft i hodet

Innimellomtankene har kanskje listet seg inn bakveien, for på et passende tidspunkt gjøre seg gjeldende. For så å bli skrevet ned. Og fakta er at det er innimellom som akkurat nå er min tanketid.

I det jeg tar bussen fra Reykjavik til flyplassen danser Aurora borealis (nordlyset) svar over himmelen.

Det meste som tar tid, gir tilbake. I tiden hvor tankene leves, fødes forhåpentlig nye. Innimellom er i øyeblikket godt nok.

.

Tanker fra «Tenkere i tiden»

 

 

12065470_1219545051408259_7086561054788320746_n (1)

Barnehagefolk, nr.3. fra 2015: Tenkere i tiden. Tidsskriftet Barnehagefolk, med redaktør Mona Lisa Angell i førersetet, viet et helt nummer til våre tids tenkere høsten 2015. Modig. Viktig. Banebrytende. Fantastisk. Jeg frydet meg når jeg leste den i høst. Filosofer/tenkere, presentert av kloke og utfordrende skribenter fra ulike Høgskoler, Universiteter i Norge og Sverige. Hører fra ulike hold at «Tenkere i tiden» eller artikler i det, har blitt pensum enkelte steder. Det gleder.

Når jeg begynte å tenke med filosofer i barnehagen fikk barnehagepraksisen flere farger, og jeg synes tenkningen bidro til å komme tettere på min egen praksis. Jeg fikk en hel mengde nye måter å utforske og utfordre praksisen på, mange par briller, og det trengs for å kunne gå i dialog med det komplekse en barnehagehverdag kan være: «Gjennom å undersøke det som ikke  sies og gjenkalle  historier, minner  og fortolkninger som har «slått rot», kan tvetydigheter og paradokser løftes fram» skriver Ann Sofi Larsen i sin tekst om Derrida (Barnehagefolk, 2015:52). Kanskje krever det mot å gi seg i kast med filosofisk tenkning rundt pedagogisk praksis? Det synes i hvert fall jeg den første gangen. Og det kjenner jeg noen ganger fortsatt. Men det er også berikende og gledesfylt når pedagogikkens muligheter ekspanderer i dialog med filosofi og tenkning. I pedagogisk dialog, for eksempel gjennom pedagogisk dokumentasjon, hvor disse forbindelsene og øyeblikkene kan oppstå: «Når vi virkelig tenker, er det som en fest» (Deleuze, 1968), og slike «tankemessige festligheter starter med et slag mot tanken, et slag som tvinger tanken ut av dens ordinære vaner. Det er noe som bringer tanken ut av balanse.» skriver Ninni Sandvik i sin tekst om Deleuze , og fortsetter med: «Vi kan endatil bli overrumplet av tanken, svimmel av ideene som lister seg på bakfra, eller slått ut av assosiasjonene som slår ned som en bombe. Vi blir berørt, forført og bortført på et vis. Resultatet kan være at vi kjenner den svimlende gleden over å ha tenkt noe ubegripelig annerledes og forfriskende (Barnehagefolk, 2015: 39). En refleksjonssøkt med personalet over dokumentasjoner kan nettopp kjennes som en beruselse. Tankene, ideene, refleksjonene snurrer i rommet, utfordrer, skaper og får betydning for pedagogisk praksis, når det gjelder etikk, utforming av rom, materialer, barnegruppene, for formulering av virksomhetensideen med mere.

Men hvordan kan ting, artefakter og materialer virke og bidra? Tove Lafton skriver i sin tekst om Latour «Tingene  eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem» (Barnehagefolk, 2015: 26). «Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Omsorg formes gjennom omsorgsfulle danser», skriver Karin Gunnarson i sin tekst (Barnehagefolk, 2015: 34). I min egen tekst om Barad skriver jeg om hvordan materialiteter virker med og danner kunnskap, og hvordan jeg har anerkjent materialitetenes betydning, sett det og samtidig oversett det. (Barnehagefolk, 2015: 21). I mitt eget doktorgradsarbeid fordyper jeg meg i materialitetsteorier, og kunnskap om materialiteter og hvordan de kan bidra til barns estetiske utforskning blir mer og mer interessant, og samtidig blir det også veldig klart for meg at det er ikke bare jeg som har sett og oversett materialitetenes betydning.

Jeg håper og tror at barnehagefolket har lest, og leser dette nummeret med stor interesse. Dette kan få betydning, for tenkning og handling, og for endring, forundring og utforskende øyeblikk i barnehagen. Og ikke minst, det kan bidra til å starte nye dialoger om hva pedagogikk i barnehagen kan være, og bli. Ikke minst i disse tider hvor barnehagens innhold diskuteres, nå når ny Rammeplan formuleres. Noen ganger sitter man med en følelse av maktesløs ovenfor det som kan se ut som manglende dialog og maktarroganse. Da trengs mot. Kraft. Og ikke minst tankekraft fra Tenkere i tiden. Oppfordringen er herved gitt. Grip muligheten.

Tenkere i tiden

Takk til Liv Lio som har lest «Tenkere i tiden», vært i dialog med teksten og meg. Du er, og blir «bollplanken» min. 

Skildpaddegang

Skilpadde

Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.

Det regner. Endelig!

– Ja, jeg kan si det. Men først og fremst sier jeg det ikke for meg selv, men for mine mange tusen bievenner.

Bisøster med blått pollen

Bie med blått pollen

Her på den lille øya jeg har valgt å bo, har jeg en liten bigård sammen med birøkterlaget Søtt&Surr. Og her har det vært sørgelig tørt i noen uker, og nå tar jeg meg i å glede meg over at det nå skal regne en dag eller to. En skikkelig rotbløyte er det naturen her trenger for å booste blomstring av lyng, lind, hage- og engblomster og annet sensommersnacks for biene, og i andre omgang for oss som skal høste honningen. Ut fra min korte karriere som birøkter (4. sommer), kan det se ut som det er helt nødvendig med litt variasjon i været for at biene skal ha optimale forhold: Av den grunn gleder jeg meg over denne litt mer typiske norske sommeren, enn den mer utypiske vi har hatt de to foregående årene hvor vi har hatt veldig varmt og tørt. Det har vist seg å være vanskelig for biene våre da tørt og varmt gir lite nektar og pollen, og vi har vært nødt til å gi dem nødproviant.

Men hvis vi nå zoomer ut litt. Hvorfor skrive om vær og bier i en blogg som handler om PhD-prosjektet Kreativt gjenbruk? Et bisamfunn er et fascinerende minisamfunn som stadig byr på ny kunnskap og forundring. Biene lærer meg om dem, om respekt for naturen, de dreier mitt fokus mot dem gjennom at jeg stadig oftere tar meg i å tenke… regn, bra det, for naturen, for biene, eller denne planten, er den bievennlig? Det har ført til at jeg har holdt inspirasjonsforedrag om birøkt, og fortalt om det jeg vet om bidød, og hva vi kan gjøre for å forsøke å forhindre det. Biene er sterke, og robuste, men har en stor grad av sårbarhet ovenfor menneskelig påvirkning, om det er sprøyting med ugressmiddel som forstyrrer bienes orienteringsevne, for monokulturelle avlinger, eller sykdommer. Mine stadige møter med biene øker min respekt og fascinasjon, og gjennom kunnskap om dem og nærhet til dem utvides mitt perspektiv.

Det å jobbe med kreativt gjenbruk, det å ha materialene i hendene, bruke, komponere og konstruere med dem, gir materialene verdi. Samtidig får vi kunnskap om hvor mye vi kaster, lærer mer om overskudd fra produksjon og hvor dårlig mange materialer/råstoff utnyttes. Gjennom å bruke materialene i mange ulike sammenhenger, gjennom nærhet og mer kunnskap, flyttes og utvides perspektivet. Å flytte blikket skaper en bevegelse som også gjør noe med hvem hver av oss er og kan bli, hvordan vi handler og hva slags holdninger vi har fordi vi begynner å se oss selv som en del av en større sammenheng. Gjensidighet. Gjensidig avhengig. Små valg som ikke å bruke gift i hagen, plante bievennlige planter, kjøpe mindre nytt, tenke kreativt rundt innredning og materialer, og tilby et alternativ, kan gjøre en forskjell. Om ikke som umiddelbare og store utslag i verdenssammenhengen, så som en langsom endringsprosess som kan bety noe for framtida. Fra et fokus på individet til et mer kollektivt fokus og kanskje også fra et antroposentrisk (menneskesentrert) til et mer biosentrert fokus. Mennesket som en av naturen, ikke rangert øverst.

I disse dager ser jeg på videoopptak av barns estetiske utforskning med gjenbruksmaterialer og her vil jeg ikke forskuttere noe annet enn å si at det er spennende. Jeg ser ikke bare på det som er, men hva det kan bli, tilblivelser i mennesket og de ulike materialitetene, og samspillet dem imellom. For meg handler forskning nettopp om å evne å se det som skjer i øyeblikket inn en større sammenheng. Det handler om å kunne transformere øyeblikket på en slik måte at det kan få betydning for flere.

Å inneha kunnskap om noe som man vil dele med andre kan gjøre en forskjell, som den kunnskapen jeg tilegner meg gjennom birøkt, om plantene biene foretrekker, om livene de lever, og om den innsatsen de gjør i det korte livet de tross alt har. Hvor totalt avhengig vi er av biene (da alle bier, ikke bare honningbier) for pollinering av planter. En gjensidighet. For biene handler det også om stadige tilblivelser, i en mer biologisk forstand. De jobber steinhardt fra de er født til de dør, og har ulike oppgaver gjennom hele sitt korte liv som bidrar til bisamfunnets liv og overlevelse. Det er vanskelig å tenke seg at biene gir rom for kreativitet stor plass. Selv om alt tyder på at de er meget tilpasningsdyktige når det er innenfor rammer de kan rå over. Men hvem vet, kanskje finnes det en punkebie som bygger mer enn sekskantet celle, eller en kreativ bie som dirigerer hvor trekkbiene skal legge pollenet for at det skal bli en vakkert komponert pollentavle? Hvem vet?Bitavle

«Gjenbruk som kreativ kraft» i svensk språkdrakt – for en overveldende velkomst!

I disse dager, nærmere bestemt den 17. juni kommer boka mi´ på svensk, i oversettelse av Annika Claesdotter og med forord av Harold Gøthson.

Forside:bakside Svensk utgaveSamarbeidet med Lärerförlaget, og da spesielt journalist Annika Claesdotter har vært en spennende intens reise. Annika og jeg har kommunisert så og si daglig i flere måneder, og byttet uttrykk, diskutert formuleringer, og sett på hvordan teksten skal være i dialog med pedagogene i de svenske førskolene og ved gjenbrukssentrene. Det enorme arbeidet Annika har lagt ned har vært fascinerende å følge, og jeg har fått en dyp respekt for hvilket arbeid det er å gi en tekst en ny språkdrakt. Når teksten nå endelig foreligger er det som om man er blitt gjenskrevet (..slik jeg innleder boka med…Jeg skriver ikke, jeg blir skrevet). En oversettelse er så mye mer enn å bytte et ord med et annet. Og selv om jeg noen dager har tenkt at dette er litt mye på toppen av doktorgradsarbeidet, er jeg i dag veldig glad for samarbeidet. Hvem vet hvor teksten kunne ha gått uten Annikas grundige, varme, kloke og respektfulle dialog med teksten og meg? Nå kjennes teksten som min. Det er bare å sende et høyt og rungende TUSEN TAKK over grensen til min svenske oversetter, Annika, som aldri ga seg når hun kjente det var noe hun ville spørre om eller diskutere. Og jeg har ikke vært bare lett. Jeg er sta, og svært opptatt av at teksten skal beholde integritet. Dette medførte at fikk vi noen runder rundt enkelte formuleringer og ikke minst i forhold til den svenske bokas utseende. Nå foreligger (snart) en vakker blå utgave på svensk, og jeg er fascinert over Annikas teft, og hvordan den blå innpakningen blir tatt imot med begeistring.

Jeg er også veldig glad og takknemlig for Harold Gøthsons forord. Teksten var som å få sin første virkelige gode bokanmeldelse, og jeg kjente meg endelig ordentlig stolt over boka. Det er jo først når teksten møter sine lesere man får en følelse av om den har noe å by på, om den kommuniserer med sine lesere, og Harold ga meg troen på at den gjør det gjennom sin innholdsrike, rause og kloke tekst. MEN som Harold gjerne gjør, han fikk meg også til å tekne kritisk og nytt over det jeg har skrevet ved å stille nye spørsmål. På denne måten startes nye dialoger, og bokas innhold fortsetter sin dynamiske reise. Å gå ved siden av Harold, er som å reise tilbake i tid der man i øyeblikk kan kjenne seg som eleven til Sokrates, han byr på tanker og ideer for at jeg skal tenke nytt, ikke for at jeg skal reprodusere gamle. Et rungende TAKK sendes i hans retning.

I tillegg kom Linda Linders bokanmeldelse denne uka. Og da sto tårene i øynene.  Også hun bidrar med egne refleksjoner og er en ivrig forkjemper for gjenbruksmaterialer som et tillegg i en pedagogisk sammenheng. Linda skriver med en varme, klokskap og entusiasme som gir håp for ideen, for prosjektet og for framtida. TAKK!

Pedagogiske kullarbyttan: bokanmeldelse av Linda Linder

Jeg er overveldet over den varme velkomsten boka får i Sverige, før den i det hele tatt er kommet ut. Jeg blir ydmyk når noen kan ha så stor glede av å lese en tekst jeg har skrevet, og ikke minst alle de som gleder seg til å lese. Det er følelse som ikke kan beskrives. Først og fremst blir jeg ydmyk fordi jeg føler boka er skrevet i dialog med så mange: med barn, pedagoger og foreldre i barnehagene Brevik og Liane, med pedagoger i Norge og Sverige, med Reggionettverkene, ved gjenbrukssentrene og med gode kritiske venner og forlaget. Men også skrevet frem gjennom kyndig og entusiastisk veiledning av fagkonsulent Ninni Sandvik, som er en pedagogisk skribent av en helt sjelden klasse. Alle fortjener takk. Jeg er også stolt fordi VI har fått til dette sammen, og for at reisen fortsetter som en dynamisk dialog mellom natur, kultur, mennesker og materialer, og det beste, hvem vet hvor denne dialogen kan ende?

thumb_DSC_0369_1024

Grattis med nasjonaldagen, mine svenske venner!

For å holde liv i ideen og dele erfaringer, har Lärerförlaget initiert en nordisk gruppe på Facebook. Her øker antall medlemmer hver dag og nye eksempler på hvordan man kan jobbe med gjenbruk kommer i hopetall. Det gleder gjenbrukshjertet og gir næring til nye tanker. Under finner du linken til denne: 

Gjenbruk/Återbruk som kreativ kraft

Neste uke skal jeg i ut feltet. En uke i et gjenbrukssenter sammen med barnehagebarn. Jeg ser frem imot dette og stiller meg åpen foran hva dette kan by på av nye pedagogiske ideer og tanker. Denne gangen er jeg forsker, ikke barnehagelærer, eller pedagogista. En ny rolle og en ny utfordring. Jeg ønsker den velkommen!!!

Vil du bestille boka på svensk eller lese mer om den, følg linken nedenfor:

Återbruk som kreativ kraft

The point of no return ….

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Litt over en uke har gått siden jeg lanserte boka «Gjenbruk som kreativ kraft». Mye fokus på meg. Intervjuer. Lokalavis. Utdanning. Fagbladet. Mange fortellinger om bokas tilblivelse. Først og fremst vil jeg skyve boka foran, og meg selv i bakgrunnen. Det er boka som forhåpentlig kan gi et bidrag til barnehagefeltet. Jeg vil at den skal begynne å leve sitt eget liv. Virke på egenhånd. Krusninger. Bølger. Dønninger. Det er vel mer enn jeg kan håpe på.

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Men som jeg skriver innledningvis i boka. «- Jeg skriver ikke, jeg skrives… » Jeg blir til, akkurat som teksten blir til, i dialogen mellom oss, og i dialogen med omverdenen, nonhuman/human: naturen, kulturen, materialene og menneskemøtene. Så for at boka skal begynne å virke der ute, må kanskje mennesket bak boka være litt i forgrunnen også. Tiltross for motviljen.

Fotograf: Charlotte Nagell

Fotograf: Charlotte Nagell

Men mesteparten av tida nå vil jeg konsentrere meg om å være doktorgradsstudent, gå på kurs, lese artikler, og orientere meg i fagfeltet. Og undervise. Veilede. Det liker jeg veldig godt. Det er dialogen med studentene at ting begynner å skje. Det er dynamikk. Liv. Refleksjon. Glede. Undring. Praksisfortellinger. Kritisk refleksjon. Og i dette skapes også nye fortellinger. Ingen veier vender tilbake nå. Fremad – marsj.

Gjenbruk som kreativ kraft

Onsdag 4. februar kommer boka mi´. I den skriver jeg om hvordan gjenbruksmaterialer kan virke som en kreativ kraft i det pedagogiske arbeidet, som inspirasjon til å tenke, og til å handle i barnehagen. Jeg beskriver ulike prosjekter jeg har vært involvert i barnehagen, og ved gjenbruksentre, og forsøker også å sette gjenbruk i en større sammenheng i forhold til kunst, estetikk, etikk, politikk, demokrati og bærekraft.

Men aller mest: Å jobbe med gjenbruksmaterialer vil kunne gi barn og personalet unike innganger til å utforske og konstruere sammen, i et mer likeverdig rom. – Annerledes rom   – Kreative rom. -Kaotiske rom. Materialene er ofte vanskelig å navngi, definere eller kategorisere og i denne motstanden ligger det rom for å skape uten å vite hvor man skal. – Et rom for å bare være, og se hva som skjer. Et rom uten kartlegging, måling og veiing, hvor forventninger og krav kan legges bort, og hiarkiske strukturer glattes ut.

Boka er et resultat av en lang prosess. Mange år med erfaringer med gjenbruk er forsøkt forvaltet gjennom teksten og bildene.

Jeg byr på inspirasjoner.

Gjenbruk som kreativ kraft.

Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt.