Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv

 

img_5419

Lånt fra Sigvei Ringvolds instagramkonto, med tillatelse

I dag skulle jeg sittet på fly til New Zealand. En forskertur til Auckland og Sydney i Australia som skulle vare i tre måneder. I stedet sitter jeg på tog hjem til Telemark. En uventet oppdagelse i kroppen av den ufarlige typen gjør at jeg i stedet må vente på en operasjon. Et års planlegging er lagt til side: billetter, bookinger, abstrakter, bestillinger med mere er avbestilt og kansellert, og alle som var involvert i min tur er orientert. Det blir ventetid. Det er jeg så himla dårlig til. Utålmodighet er drivkraften min, men i dette tilfelle kan den bli min verste fiende.

– Skal jeg bare sitte her å vente liksom? Særlig.

Det går gjetord om at doktorgradsarbeid ofte byr på utfordringer for kropp, for familie og for omgivelsene. Men, er det sant? Perioden man er doktorgradsstudent er over 3 eller 4 år, og ofte lengre. Det er en ganske lang tid av et liv. Det er relativt vanlig at det skjer ting i folks liv i løpet av tid som strekker seg over år, som sykdom, død og skilsmisser.  Like vanlig som det kan skje fine ting som forelskelser, graviditeter og fødsler.

Er det ikke bare selve livet vi snakker om når vi snakker om alt som kan skje i doktorgraden? Hvorfor skal den få skylda egentlig? Doktorgradsarbeidet gir meg mulighet til fordype meg i det jeg er mest interessert i. Den spenner ikke ben, den gjør meg ikke syk og den tar definitivt ikke fra meg mennesker jeg er glad i. Er den ikke bare en del av tiden som går?

Jeg tror det er på tide å snu tanken. Kanskje ikke bare når man går igang med et doktorgradsprosjekt, men generelt. Jeg blir ikke syk av å holde på med noe jeg er interessert i – jeg blir ivrig, engasjert og inspirert. Jeg mister ikke en farmor fordi jeg holder på med doktorgrad, men fordi hun var over 97 år. Forstår du?

Livet som doktorgradsstudent er like variert, komplekst og utfordrende som alle andre perioder i livet. Vi er ikke i satt i en unik posisjon, vi har søkt og siden valgt den. Vi vet at det er krevende og tidskonsumerende. Og ledelse, samfunn og program minner oss stadig om at vi kjemper mot klokka, den normerte tida er tida vi får. Vi kan i perioder sprenge alle tidsrammer for hva som er en arbeidsdag, når på døgnet vi arbeider og hvordan vi disponerer tida. Dette er ikke unikt, mange andre har det også sånn i sine yrker. Jeg har venner, innenfor kunst og kultur, eller som gründere, som alltid jobber sånn. De lager ny norsk dramatikk fordi verden trenger det, tryller fantastiske kostymer ut av et minimumsbudsjett, lager magiske scenografier, og designer overveldende og tankevekkende utstillinger. De baker økologisk supergodt brød når bare avisbudet er oppe, lager popup-restauranter når de mangler gode utesteder, spiller gledesfylte konserter for et minimum av et publikum eller lager mesterskap i isbading for moro skyld. De drives av lyst, glede og motivasjon. Alt de gjør må ta den tiden det tar for å bli ferdig. De har et beundringsverdig høyt tempo, konsentrasjon og drivkraft. De er utålmodige, og de får til fantastiske ting.

Så selv om jeg i et tidligere innlegg skrev om frustrasjonen over å aldri få tid til å skrive, og verdien av innimellomskriving, påstår jeg at det som er unikt for doktorstipendiat-tilværelsen er privilegiet tid. Jeg har fleksible dager, selv om jeg har lange dager, og kan tillate meg å tenke lange langsomme tanker, og bruke en hel uke på å lage en god setning. Jeg møter forskere fra hele verden, jeg leser faglitteratur som snur opp ned på tidligere forestillinger, og kan tillate meg å diskutere et begrep med kollegaer en hel ettermiddag. Jeg drives også av lyst, glede, motivasjon, av nysgjerrighet, og ønske om å sprenge rammer for hva kunnskap, viten og forskning kan være.

Nå blir det derimot en litt rar tid. En utålmodighet som ikke så lett stagges, en kropp som har begynt å leve sitt eget liv, en høst med andre farger, og en helt ny plan. Men ingenting av dette er doktorgradsstipendiatets feil.

Så kanskje vi kan avlive myten?

Ting skjer. Kropp skjer. Livet skjer.

Det som gjenstår er aksept.

 

img_2480

Høst på Herøya

 

 

 

Men men, når skal jeg skrive da?

Refleksjonsnotat fra en stipendiat på reise , og underveis –  fra Island

DSC_1366

Vinden tok tak i kroppen, og utsikten aktiverte hele sanseapparatet

Jeg har undervisning. Studenter utvikler og utfordrer meg. Det skal lages power pointer og gruppearbeid. Nye politiske føringer og nytt fra praksisfeltet, fotografier og oppdatert tekst linkes og legges inn. Studentene fortjener mitt beste. De skal ut i praksisverden og det krever at de er godt forberedt.

– Det tar tid.

Jeg følger et doktorprogram med tekstseminarer og samlinger. Jeg går på forskerskole med fire årlige samlinger og oppgaver som skal leveres. Jeg tar mange eksamener. Jeg har verv. Skjemaer skal lages. Eposter besvares. Møter gjennomføres og mange uformelle samtaler. Liker det.  Det engasjerer å være involvert, og det er så uendelig mye å lære.

-Jo, det tar tid.

Jeg forsøker å gå på møter: personalmøter, seksjonsmøter, fordypningsmøter og FOU møter. For meg er det viktig å bli kjent med kollegaer, vite hva som skjer ,og følge faglige og organisatoriske endringer og prosesser. Jeg er også ny i høgskolesystemet, og det er mye å sette seg inn i.

-Men, joda, det tar tid.

Nylig tilbake fra NAFOL seminar på Island som i sin natur var fargesterk, og grensesprengende vakker. Som en kraftig innsprøyting av jordas indre som boblet, bruste, freste, blåste og hvinte. Jordskjelv fikk kaffekanna til å ta ørsmå dansesteg på bordet, stupet på fjellturen fikk hjertet til å ta skritt utenfor kroppen, og jeg kjente meg sårbar, tilstede og årvåken.

DSC_1270

Når stillheten ruver – 650 meter inne i en hule skapt av en gang flytende lava

Like kraftfull og energigivende var møter innendørs med vitensterke kvinner og menn fra Norge, Island, England og Australia. I tekstseminarene ble våre forberedte tekster dekonstruert og løftet frem. Og de var gode, konstruktive, åpne og nysgjerrige de spørsmålene og kommentarene vi fikk fra Professor Jean Murray, og likeså fra stipendiatkollegaer fra Island og Norge. Som følge av dette yrer jeg av skrivelyst, og tanker om å brette teksten ut, og jobbe den frem, slik at den kan gå i dialog med spørsmålene som ble stilt.

-Og reiser, klart det, de tar tid.

Så når skal jeg skrive da? Panikken for det normerte tidsprosjektet som et doktorarbeid er, kan noen ganger melde seg. Så hvordan kan panikken tøyles? Det finnes alltids helger, morgener på tog, netter og ikke minst innimellom. Mest innimellom egentlig. Men gir innimellom tid til de lange tankene? Innimellom blir kanskje en kortere tekst, hvor tankene hamres ned etter som de slår inn. Og ofte må de redigeres igjen og igjen til de reduseres til akkurat det de er – innimellomskriblerier. Men betyr det nødvendigvis at de er mindre verdt? Kanskje er det slik at innimellomtankene ikke nødvendigvis fødes i øyeblikket? De kan ha rullet rundt i bakhodet, i dette tilfellet hentet næring fra møtet med møtet med brus, kraft og fargesterk natur som aktiverte hele sanseapparatet.

DSC_1419

Bobler, brus, og luft i hodet

Innimellomtankene har kanskje listet seg inn bakveien, for på et passende tidspunkt gjøre seg gjeldende. For så å bli skrevet ned. Og fakta er at det er innimellom som akkurat nå er min tanketid.

I det jeg tar bussen fra Reykjavik til flyplassen danser Aurora borealis (nordlyset) svar over himmelen.

Det meste som tar tid, gir tilbake. I tiden hvor tankene leves, fødes forhåpentlig nye. Innimellom er i øyeblikket godt nok.

.

Tanker fra «Tenkere i tiden»

 

 

12065470_1219545051408259_7086561054788320746_n (1)

Barnehagefolk, nr.3. fra 2015: Tenkere i tiden. Tidsskriftet Barnehagefolk, med redaktør Mona Lisa Angell i førersetet, viet et helt nummer til våre tids tenkere høsten 2015. Modig. Viktig. Banebrytende. Fantastisk. Jeg frydet meg når jeg leste den i høst. Filosofer/tenkere, presentert av kloke og utfordrende skribenter fra ulike Høgskoler, Universiteter i Norge og Sverige. Hører fra ulike hold at «Tenkere i tiden» eller artikler i det, har blitt pensum enkelte steder. Det gleder.

Når jeg begynte å tenke med filosofer i barnehagen fikk barnehagepraksisen flere farger, og jeg synes tenkningen bidro til å komme tettere på min egen praksis. Jeg fikk en hel mengde nye måter å utforske og utfordre praksisen på, mange par briller, og det trengs for å kunne gå i dialog med det komplekse en barnehagehverdag kan være: «Gjennom å undersøke det som ikke  sies og gjenkalle  historier, minner  og fortolkninger som har «slått rot», kan tvetydigheter og paradokser løftes fram» skriver Ann Sofi Larsen i sin tekst om Derrida (Barnehagefolk, 2015:52). Kanskje krever det mot å gi seg i kast med filosofisk tenkning rundt pedagogisk praksis? Det synes i hvert fall jeg den første gangen. Og det kjenner jeg noen ganger fortsatt. Men det er også berikende og gledesfylt når pedagogikkens muligheter ekspanderer i dialog med filosofi og tenkning. I pedagogisk dialog, for eksempel gjennom pedagogisk dokumentasjon, hvor disse forbindelsene og øyeblikkene kan oppstå: «Når vi virkelig tenker, er det som en fest» (Deleuze, 1968), og slike «tankemessige festligheter starter med et slag mot tanken, et slag som tvinger tanken ut av dens ordinære vaner. Det er noe som bringer tanken ut av balanse.» skriver Ninni Sandvik i sin tekst om Deleuze , og fortsetter med: «Vi kan endatil bli overrumplet av tanken, svimmel av ideene som lister seg på bakfra, eller slått ut av assosiasjonene som slår ned som en bombe. Vi blir berørt, forført og bortført på et vis. Resultatet kan være at vi kjenner den svimlende gleden over å ha tenkt noe ubegripelig annerledes og forfriskende (Barnehagefolk, 2015: 39). En refleksjonssøkt med personalet over dokumentasjoner kan nettopp kjennes som en beruselse. Tankene, ideene, refleksjonene snurrer i rommet, utfordrer, skaper og får betydning for pedagogisk praksis, når det gjelder etikk, utforming av rom, materialer, barnegruppene, for formulering av virksomhetensideen med mere.

Men hvordan kan ting, artefakter og materialer virke og bidra? Tove Lafton skriver i sin tekst om Latour «Tingene  eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem» (Barnehagefolk, 2015: 26). «Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Omsorg formes gjennom omsorgsfulle danser», skriver Karin Gunnarson i sin tekst (Barnehagefolk, 2015: 34). I min egen tekst om Barad skriver jeg om hvordan materialiteter virker med og danner kunnskap, og hvordan jeg har anerkjent materialitetenes betydning, sett det og samtidig oversett det. (Barnehagefolk, 2015: 21). I mitt eget doktorgradsarbeid fordyper jeg meg i materialitetsteorier, og kunnskap om materialiteter og hvordan de kan bidra til barns estetiske utforskning blir mer og mer interessant, og samtidig blir det også veldig klart for meg at det er ikke bare jeg som har sett og oversett materialitetenes betydning.

Jeg håper og tror at barnehagefolket har lest, og leser dette nummeret med stor interesse. Dette kan få betydning, for tenkning og handling, og for endring, forundring og utforskende øyeblikk i barnehagen. Og ikke minst, det kan bidra til å starte nye dialoger om hva pedagogikk i barnehagen kan være, og bli. Ikke minst i disse tider hvor barnehagens innhold diskuteres, nå når ny Rammeplan formuleres. Noen ganger sitter man med en følelse av maktesløs ovenfor det som kan se ut som manglende dialog og maktarroganse. Da trengs mot. Kraft. Og ikke minst tankekraft fra Tenkere i tiden. Oppfordringen er herved gitt. Grip muligheten.

Tenkere i tiden

Takk til Liv Lio som har lest «Tenkere i tiden», vært i dialog med teksten og meg. Du er, og blir «bollplanken» min. 

Skildpaddegang

Skilpadde

Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.

Det regner. Endelig!

– Ja, jeg kan si det. Men først og fremst sier jeg det ikke for meg selv, men for mine mange tusen bievenner.

Bisøster med blått pollen

Bie med blått pollen

Her på den lille øya jeg har valgt å bo, har jeg en liten bigård sammen med birøkterlaget Søtt&Surr. Og her har det vært sørgelig tørt i noen uker, og nå tar jeg meg i å glede meg over at det nå skal regne en dag eller to. En skikkelig rotbløyte er det naturen her trenger for å booste blomstring av lyng, lind, hage- og engblomster og annet sensommersnacks for biene, og i andre omgang for oss som skal høste honningen. Ut fra min korte karriere som birøkter (4. sommer), kan det se ut som det er helt nødvendig med litt variasjon i været for at biene skal ha optimale forhold: Av den grunn gleder jeg meg over denne litt mer typiske norske sommeren, enn den mer utypiske vi har hatt de to foregående årene hvor vi har hatt veldig varmt og tørt. Det har vist seg å være vanskelig for biene våre da tørt og varmt gir lite nektar og pollen, og vi har vært nødt til å gi dem nødproviant.

Men hvis vi nå zoomer ut litt. Hvorfor skrive om vær og bier i en blogg som handler om PhD-prosjektet Kreativt gjenbruk? Et bisamfunn er et fascinerende minisamfunn som stadig byr på ny kunnskap og forundring. Biene lærer meg om dem, om respekt for naturen, de dreier mitt fokus mot dem gjennom at jeg stadig oftere tar meg i å tenke… regn, bra det, for naturen, for biene, eller denne planten, er den bievennlig? Det har ført til at jeg har holdt inspirasjonsforedrag om birøkt, og fortalt om det jeg vet om bidød, og hva vi kan gjøre for å forsøke å forhindre det. Biene er sterke, og robuste, men har en stor grad av sårbarhet ovenfor menneskelig påvirkning, om det er sprøyting med ugressmiddel som forstyrrer bienes orienteringsevne, for monokulturelle avlinger, eller sykdommer. Mine stadige møter med biene øker min respekt og fascinasjon, og gjennom kunnskap om dem og nærhet til dem utvides mitt perspektiv.

Det å jobbe med kreativt gjenbruk, det å ha materialene i hendene, bruke, komponere og konstruere med dem, gir materialene verdi. Samtidig får vi kunnskap om hvor mye vi kaster, lærer mer om overskudd fra produksjon og hvor dårlig mange materialer/råstoff utnyttes. Gjennom å bruke materialene i mange ulike sammenhenger, gjennom nærhet og mer kunnskap, flyttes og utvides perspektivet. Å flytte blikket skaper en bevegelse som også gjør noe med hvem hver av oss er og kan bli, hvordan vi handler og hva slags holdninger vi har fordi vi begynner å se oss selv som en del av en større sammenheng. Gjensidighet. Gjensidig avhengig. Små valg som ikke å bruke gift i hagen, plante bievennlige planter, kjøpe mindre nytt, tenke kreativt rundt innredning og materialer, og tilby et alternativ, kan gjøre en forskjell. Om ikke som umiddelbare og store utslag i verdenssammenhengen, så som en langsom endringsprosess som kan bety noe for framtida. Fra et fokus på individet til et mer kollektivt fokus og kanskje også fra et antroposentrisk (menneskesentrert) til et mer biosentrert fokus. Mennesket som en av naturen, ikke rangert øverst.

I disse dager ser jeg på videoopptak av barns estetiske utforskning med gjenbruksmaterialer og her vil jeg ikke forskuttere noe annet enn å si at det er spennende. Jeg ser ikke bare på det som er, men hva det kan bli, tilblivelser i mennesket og de ulike materialitetene, og samspillet dem imellom. For meg handler forskning nettopp om å evne å se det som skjer i øyeblikket inn en større sammenheng. Det handler om å kunne transformere øyeblikket på en slik måte at det kan få betydning for flere.

Å inneha kunnskap om noe som man vil dele med andre kan gjøre en forskjell, som den kunnskapen jeg tilegner meg gjennom birøkt, om plantene biene foretrekker, om livene de lever, og om den innsatsen de gjør i det korte livet de tross alt har. Hvor totalt avhengig vi er av biene (da alle bier, ikke bare honningbier) for pollinering av planter. En gjensidighet. For biene handler det også om stadige tilblivelser, i en mer biologisk forstand. De jobber steinhardt fra de er født til de dør, og har ulike oppgaver gjennom hele sitt korte liv som bidrar til bisamfunnets liv og overlevelse. Det er vanskelig å tenke seg at biene gir rom for kreativitet stor plass. Selv om alt tyder på at de er meget tilpasningsdyktige når det er innenfor rammer de kan rå over. Men hvem vet, kanskje finnes det en punkebie som bygger mer enn sekskantet celle, eller en kreativ bie som dirigerer hvor trekkbiene skal legge pollenet for at det skal bli en vakkert komponert pollentavle? Hvem vet?Bitavle

«Gjenbruk som kreativ kraft» i svensk språkdrakt – for en overveldende velkomst!

I disse dager, nærmere bestemt den 17. juni kommer boka mi´ på svensk, i oversettelse av Annika Claesdotter og med forord av Harold Gøthson.

Forside:bakside Svensk utgaveSamarbeidet med Lärerförlaget, og da spesielt journalist Annika Claesdotter har vært en spennende intens reise. Annika og jeg har kommunisert så og si daglig i flere måneder, og byttet uttrykk, diskutert formuleringer, og sett på hvordan teksten skal være i dialog med pedagogene i de svenske førskolene og ved gjenbrukssentrene. Det enorme arbeidet Annika har lagt ned har vært fascinerende å følge, og jeg har fått en dyp respekt for hvilket arbeid det er å gi en tekst en ny språkdrakt. Når teksten nå endelig foreligger er det som om man er blitt gjenskrevet (..slik jeg innleder boka med…Jeg skriver ikke, jeg blir skrevet). En oversettelse er så mye mer enn å bytte et ord med et annet. Og selv om jeg noen dager har tenkt at dette er litt mye på toppen av doktorgradsarbeidet, er jeg i dag veldig glad for samarbeidet. Hvem vet hvor teksten kunne ha gått uten Annikas grundige, varme, kloke og respektfulle dialog med teksten og meg? Nå kjennes teksten som min. Det er bare å sende et høyt og rungende TUSEN TAKK over grensen til min svenske oversetter, Annika, som aldri ga seg når hun kjente det var noe hun ville spørre om eller diskutere. Og jeg har ikke vært bare lett. Jeg er sta, og svært opptatt av at teksten skal beholde integritet. Dette medførte at fikk vi noen runder rundt enkelte formuleringer og ikke minst i forhold til den svenske bokas utseende. Nå foreligger (snart) en vakker blå utgave på svensk, og jeg er fascinert over Annikas teft, og hvordan den blå innpakningen blir tatt imot med begeistring.

Jeg er også veldig glad og takknemlig for Harold Gøthsons forord. Teksten var som å få sin første virkelige gode bokanmeldelse, og jeg kjente meg endelig ordentlig stolt over boka. Det er jo først når teksten møter sine lesere man får en følelse av om den har noe å by på, om den kommuniserer med sine lesere, og Harold ga meg troen på at den gjør det gjennom sin innholdsrike, rause og kloke tekst. MEN som Harold gjerne gjør, han fikk meg også til å tekne kritisk og nytt over det jeg har skrevet ved å stille nye spørsmål. På denne måten startes nye dialoger, og bokas innhold fortsetter sin dynamiske reise. Å gå ved siden av Harold, er som å reise tilbake i tid der man i øyeblikk kan kjenne seg som eleven til Sokrates, han byr på tanker og ideer for at jeg skal tenke nytt, ikke for at jeg skal reprodusere gamle. Et rungende TAKK sendes i hans retning.

I tillegg kom Linda Linders bokanmeldelse denne uka. Og da sto tårene i øynene.  Også hun bidrar med egne refleksjoner og er en ivrig forkjemper for gjenbruksmaterialer som et tillegg i en pedagogisk sammenheng. Linda skriver med en varme, klokskap og entusiasme som gir håp for ideen, for prosjektet og for framtida. TAKK!

Pedagogiske kullarbyttan: bokanmeldelse av Linda Linder

Jeg er overveldet over den varme velkomsten boka får i Sverige, før den i det hele tatt er kommet ut. Jeg blir ydmyk når noen kan ha så stor glede av å lese en tekst jeg har skrevet, og ikke minst alle de som gleder seg til å lese. Det er følelse som ikke kan beskrives. Først og fremst blir jeg ydmyk fordi jeg føler boka er skrevet i dialog med så mange: med barn, pedagoger og foreldre i barnehagene Brevik og Liane, med pedagoger i Norge og Sverige, med Reggionettverkene, ved gjenbrukssentrene og med gode kritiske venner og forlaget. Men også skrevet frem gjennom kyndig og entusiastisk veiledning av fagkonsulent Ninni Sandvik, som er en pedagogisk skribent av en helt sjelden klasse. Alle fortjener takk. Jeg er også stolt fordi VI har fått til dette sammen, og for at reisen fortsetter som en dynamisk dialog mellom natur, kultur, mennesker og materialer, og det beste, hvem vet hvor denne dialogen kan ende?

thumb_DSC_0369_1024

Grattis med nasjonaldagen, mine svenske venner!

For å holde liv i ideen og dele erfaringer, har Lärerförlaget initiert en nordisk gruppe på Facebook. Her øker antall medlemmer hver dag og nye eksempler på hvordan man kan jobbe med gjenbruk kommer i hopetall. Det gleder gjenbrukshjertet og gir næring til nye tanker. Under finner du linken til denne: 

Gjenbruk/Återbruk som kreativ kraft

Neste uke skal jeg i ut feltet. En uke i et gjenbrukssenter sammen med barnehagebarn. Jeg ser frem imot dette og stiller meg åpen foran hva dette kan by på av nye pedagogiske ideer og tanker. Denne gangen er jeg forsker, ikke barnehagelærer, eller pedagogista. En ny rolle og en ny utfordring. Jeg ønsker den velkommen!!!

Vil du bestille boka på svensk eller lese mer om den, følg linken nedenfor:

Återbruk som kreativ kraft

The point of no return ….

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Litt over en uke har gått siden jeg lanserte boka «Gjenbruk som kreativ kraft». Mye fokus på meg. Intervjuer. Lokalavis. Utdanning. Fagbladet. Mange fortellinger om bokas tilblivelse. Først og fremst vil jeg skyve boka foran, og meg selv i bakgrunnen. Det er boka som forhåpentlig kan gi et bidrag til barnehagefeltet. Jeg vil at den skal begynne å leve sitt eget liv. Virke på egenhånd. Krusninger. Bølger. Dønninger. Det er vel mer enn jeg kan håpe på.

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Men som jeg skriver innledningvis i boka. «- Jeg skriver ikke, jeg skrives… » Jeg blir til, akkurat som teksten blir til, i dialogen mellom oss, og i dialogen med omverdenen, nonhuman/human: naturen, kulturen, materialene og menneskemøtene. Så for at boka skal begynne å virke der ute, må kanskje mennesket bak boka være litt i forgrunnen også. Tiltross for motviljen.

Fotograf: Charlotte Nagell

Fotograf: Charlotte Nagell

Men mesteparten av tida nå vil jeg konsentrere meg om å være doktorgradsstudent, gå på kurs, lese artikler, og orientere meg i fagfeltet. Og undervise. Veilede. Det liker jeg veldig godt. Det er dialogen med studentene at ting begynner å skje. Det er dynamikk. Liv. Refleksjon. Glede. Undring. Praksisfortellinger. Kritisk refleksjon. Og i dette skapes også nye fortellinger. Ingen veier vender tilbake nå. Fremad – marsj.

Gjenbruk som kreativ kraft

Onsdag 4. februar kommer boka mi´. I den skriver jeg om hvordan gjenbruksmaterialer kan virke som en kreativ kraft i det pedagogiske arbeidet, som inspirasjon til å tenke, og til å handle i barnehagen. Jeg beskriver ulike prosjekter jeg har vært involvert i barnehagen, og ved gjenbruksentre, og forsøker også å sette gjenbruk i en større sammenheng i forhold til kunst, estetikk, etikk, politikk, demokrati og bærekraft.

Men aller mest: Å jobbe med gjenbruksmaterialer vil kunne gi barn og personalet unike innganger til å utforske og konstruere sammen, i et mer likeverdig rom. – Annerledes rom   – Kreative rom. -Kaotiske rom. Materialene er ofte vanskelig å navngi, definere eller kategorisere og i denne motstanden ligger det rom for å skape uten å vite hvor man skal. – Et rom for å bare være, og se hva som skjer. Et rom uten kartlegging, måling og veiing, hvor forventninger og krav kan legges bort, og hiarkiske strukturer glattes ut.

Boka er et resultat av en lang prosess. Mange år med erfaringer med gjenbruk er forsøkt forvaltet gjennom teksten og bildene.

Jeg byr på inspirasjoner.

Gjenbruk som kreativ kraft.

Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt.

Forvirringens forunderlige letthet

2 uker inn i min nye tilværelse kan jeg konstatere at min hovedbeskjeftigelse har vært å bli kjent med: mennesker (les:kollegaer), bygninger, rom, nytt kontor, systemer, studenter, studieretninger… Jeg har også undervist i «Kreativt gjenbruk som utviklingsarbeid». Det er forsåvidt ingen vanskelig tilværelse så lenge man har tilgang til en stor porsjon humor og trives med folk. Det er lett. Og trivelig.

Det vanskelige begynner nå. Doktorgradens prosjektskisse skal formuleres til et design, som skal inneholde prosjektets oppbygging, komponenter og framdrift. Mitt doktorprosjektdesign.

Jeg saumfarer mine egen prosjektskisse, og streker under hvert eneste ord og begrep jeg vil tettere på. For å systematisere bruker jeg et slags tankekart, med verktøyet Prezi, formet som en spiral som beveger seg utover, hvor kjernen er innerst i spiralen. Spirlalformen har fulgt meg helt siden jeg som ung oppdaget hvordan erfaringer legger seg i lag, og at vi hverken beveger oss i sirkler eller langs en tidslinje, men derimot i en spiral hvor vi stadigvekk hilser på tidligere erfaringer. Spiralen vil sånn sett være en god illustrasjon på prosjektet: kjernen er utgangspunktet jeg har nå, men likevel fylt med den kunnskapen jeg har tilegnet meg gjennom 10 år i arbeid med barns møter med gjenbruksmaterialer og i de teoriene jeg relaterer til og alle de som ligger åpne.

Ut fra kjernen vil det springe ut mange mulige og umulige veier. Jeg vil antagelig bevege rhitzomatisk mellom dem, og helt ubekymret (i starten i hvertfall) lete etter forbindelser, situasjoners affektive virkninger og ulike estetiske kvaliteter. Forvandling. Forundring. Forvirring, men lett. Foreløpig.

Skjermbilde 2015-01-19 kl. 13.25.17

Skjermbilde av figuren jeg bruker til prosjektdesignet

I 2015. Hva er jeg?

Første dag. Full forvirring. Jeg trenger en oppklaring. Er jeg student, midlertidig ansatt, eller begge deler? Er jeg stipendiat, kandidat, forsker eller student? Jeg vil uttrykke meg klart. I starten sa jeg nemlig at jeg hadde fått et doktorgradsstipendiat. En vennlig sjel fortalte at jeg var litt på villspor. Altså jeg roter ikke bare med hva jeg er, men også hvilke ord som skal brukes om hva jeg er når noen spør. Det jeg har fått er et stipend. Og en midlertidig ansettelse som student? Og jeg er en stipendiat?

I følge Wikipedia: «Stipendiat betegner, i sin bredeste forstand, en person som har mottatt et stipend, som er en pengesum gitt av myndigheter eller private til et bestemt formål. Ved norske universiteter og høyskoler er stipendiat (stillingskode 1017), uformelt også omtalt som doktorgradsstipendiat, tittelen for vitenskapelig ansatte som er ansatt for et begrenset antall år (som regel 4) for å produsere sin egen doktorgrad. Stipendiater blir som regel også pålagt undervisning av studenter, ofte opp til 25 %.» (Wikipedia, 2.1.2015)

Altså jeg er en stipendiat, men jeg har fått et stipend. Jeg er en doktogradstudent. Og jeg er midlertidig vitenskaplig ansatt. Eller?

I tillegg øker forvirringen betraktelig når jeg snakker med mine svenske kollegaer og venner. De kaller meg konsekvent doktorand, noe jeg i følge Wikipedia ikke kan kalle meg før jeg skal forsvare doktograden sånn en 4 år frem i tid. Helt fornøyd med å ikke kunne kalle meg det, egentlig, sånn rent språklig, for så henger jeg meg bare opp i hva den anden gjør sammen med doktortittelen…and… doktorand…and???

Tenkeren

 

Foto: Ellen Esborg

Foto: Ellen Esborg