MUVfestivalen 2020 Rommets og materialenes kraft

Det har gått noen dager siden MUVfestivalen. Gjennom disse dagene har jeg tenkt. Det var noe helt unikt over akkurat dette arrangementet som var iscenesatt av Tine Selinger og Åse Bakken ved MUV kreativt gjenbrukssenter i Oslo og hvor Gydas vei barnehage, Hamna barnehage og Kampen kunstbarnehage bidro med folk og materialer til ulike verksteder. Med veldig godt utvalgte forelesere og kreative verksteder ble denne dagen et skikkelig påfyll og ga mange tanker til mitt fremtidige FOU (Forskning og utviklingsarbeid).

Rommets kraft nettverket

Inspirert av Trondheims nettverket Barn og Rom – 1000 spørsmål har 17 Oslo barnehager i dag fått et tilbud gjennom MUV i å bli med i nettverket Rommets kraft. MUVfestivalen blir laget for å spre kunnskap, for å nettverke, for å utforske, for å skape nye forbindelser og for å rekruttere flere barnehager til nettverket. Rommets kraft nettverket har følgende visjon: «Sammen vil vi skape gode og bærekraftige leke- og læringsmiljø i nær sammenheng med pedagogisk innhold og barns medvirkning». Tanken er at det gjennom år fremover blir rekruttert flere og flere barnehager som gjennom Tine og Åses kyndige veiledning danner nettverk som på sikt skal bli selvggående, selvstendige nettverk med fokus på rom og materialer.

MUVfestivalen 2020 (se programmet nederst på siden)

Dagen startet med at byråd for barn og unge Inga Marte Thorkildsen åpnet festivalen med ord om hvorfor Rommets kraft er så viktig, i bærekraftsammenheng, som lek og læring, og som estetikk. Deretter snakket min tidligere kollega på OsloMet, nå visedekan på USN, Kristin Danielsen Wolf om lek, vennskap og pedagogisk takt. Gjennom historier fra levde barnehageliv skapte hun gode tankefigurer om lek i barnehagene.
Videre fikk vi møte arktitekten Jonas Kjellander som fortalte om ulike utforminger av bhg og la vekt på å fortelle om rommets muligheter og begrensninger, i relasjon til innredning, materialer og møteplasser. Jeg festet meg særlig ved hans tanker om lys. Han sa blant annet at lys berører oss inn i sjelen, som musikk, og understreket betydningen av at barnehagepersonalet får kunnskap om både kunstig og naturlig lys og kombinasjonen av disse. Han berørte også betydningen av mangel på lys, og at det finnes steder hvor lys og skygge kan virke sammen. Mot slutten av dagen foreleste Britt Holm, lederen av Barn og Rom nettverket i Trondheim. Hennes presentasjon trakk linjer mellom alle de ulike stemmene vi hadde hørt gjennom fokus på hvordan nettverket blir drevet, hvordan mennesker forhandler om materialer, hvordan de jobber med ulike provokasjoner og materialmangfoldet som var i barnehagene.

Verkstedene, og material-menneskemøter

Deltagere ble utfordret til estetisk utforskning i åtte forskjellige verksteder: animasjon, grafisk, papir, tekstil, konstruksjon, dekonstruksjon av naturmaterialer, leire og mønster. Alle deltagerne fikk anledning til å delta på to verksteder. Verkstedenes utforming, potensiale og estetikk taler for seg selv.

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

Da jeg beveget meg rundt og så deltakerne gjennom og forbi kameralinsen, la jeg merke til noe jeg ikke har reflektert rundt her tidligere: barnehageansattes tilnærminger til verkstedene og materialene. Noen gikk i gang med en gang, noen var avventende, noen holdt og tok i materialene lenge før de begynte å utforske, noen vandret rundt, og noen fotograferte. Noen var nysgjerrige, noen engasjerte, noen tilbakelente, noen begeistret, noen var bevisste, og noen var overveldet. I møte med materialene og kollegaer fra hele Oslo fikk hele følelsesregisteret utløp. Gjennom disse verkstedene fikk barnehageansatte kunnskap om materialer som i stor grad var gjenbrukte eller naturmaterialer. Samtidig var det gode verktøy, analoge og digitale, som tegnesaker, sakser, og digitale mikroskop og prosjektor.

Linda Linder skriver for noen få dager siden hennes refleksjoner rundt workshops hun har hatt for barnehagefolk:

«Hur olika det kan vara. Hur olika og like de kan vara som kollegor och vad de gør i deres förgivettaganden mellan varandra i det daglige arbetet. Genom att använda dessa erfarenheter skaper vi större forståelse för varandra och för barnen och deras processer». (www.kullarbyttanblogg.com, 2.2.2020)

Gjennom material-menneskemøter får de barnehageansatte verdifull kunnskap om det å møte materialer, og at vi alle møter materialer på ulike vis. Tidligere erfaringer og kunnskap dannet en møteplass i det store verkstedlokalet. I disse verkstedene får de også erfart seg selv og andres ulikheter, og dens verdi, som igjen kan overføres til barns møter med materialer.

Jeg tenker at de var utrolige heldige de barnehagene som hadde valgt å legge dagen sin på MUVfestivalen. Jeg vil tro noen kjente på inspirasjon, tanker om endring av rom og tilførsel av nye materialer, og glede for forhåpentlig nye barnehagehverdager. Andre var kanskje overveldet, berørt og provosert. Eller kanskje noen kjente på alt på en gang. Og det er bra. Overveldende, provoserende og kanskje forandrende møter med materialer må til for å bidra til mer materialkunnskap og material-menneskemøter i barnehagehverdagen. Vi og hvert enkelt materiale blir til noe i dette møtet, og dette noe har ikke vært før. Både materialene, og vi gjøres i selve møtet og blir en del av det vi blir til. Materialene blir en del av oss (Barad, 2007).

Litteraturliste:

Barad, Karen (2007). Meeting the universe halfway: Quantum physics and the entanglement of matter and meaning. Durham, Duke University Press.

Linder, Linda https://kullerbyttanblogg.com

Programmet for årets MUVFestival

Om materialers identitet, Australia (del to)

Begge barnehagene jeg besøkte i Sydney hadde veiledning og samarbeid med Jessica Staines fra Koori Curriculum. Jessica jobber for å forbedre kunnskap om Australias urbefolkning Aboriginerne: The Koori Curriculum is an Aboriginal early childhood consultancy based in Sydney’s inner west. Consultants at the Koori Curriculum facilitate a range of professional development workshops for educators that help guide the inclusion of Aboriginal perspectives in early childhood curriculums  Mer om KooriCurriculum.

I de barnehagene jeg besøkte ble de aboriginske perspektivene løftet gjennom kunst, kultur og ulike materialer. Under finner du eksempler på hvordan aboriginske kunstnere blir invitert til barnehagene for å dele kunnskap om håndverkstradisjoner, gjennom for eksempel det å lage ulike dyr av strå og tråd.

 

Farget bast

Like viktig som gamle håndverkstradisjoner er introduksjon og kunnskap om Australias opprinnelige natur via materialer som blader, frøkapsler, frø, blomster, ulike typer strå, altså planter som fantes også før kolonisering av Australia. Disse materialene viser seg nå i ettertid å tåle Australias ulike værfenomener bedre. Ved ekstrem tørke har disse plantene en annen måte å holde på vannet enn de planteartene som ble innført av kolonistene. Av den grunn foregår det en satsing for å rydde natur for planter som enten hindrer opprinnelige planters vekst, ikke holder på fuktighet, eller ikke har de opprinnelige plantenes evne til å holde på jorda. Planter, frøbelger og andre naturmaterialer blir altså gjeninnført i barnehagene for at barna skal få kunnskap om hvordan de er viktige i Australias historie og kultur, kunne ta vare på dem og vite hvordan de kan brukes i ulike sammenhenger.

 

Leke, lære, være… med materialer

Områdene barna kan oppholde seg har mye som inviterer til lek og læring, til aktivitet, og til hvile og tenkning. Det gjør godt for øyet å komme inn i rommene og man får umiddelbart lyst til å holde materialene i hendene da de trekker på vår oppmerksomhet (Bennet, 2010). Måten materialene er gjort tilgjengelig og deres ulike overflater, teksturer, farger og former inviterer inn. Tanken om tilgjengelighet på varierte og komplekse materialer var like stor på avdelingene for de yngste, som på de store avdelingene. I disse inne- og uterommene fikk jeg virkelig enda en gang tenkt igjennom materialer som pedagogisk holdning som jeg også tidligere har skrevet om i  «Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet.

Etter besøket på Trollet og besøkene i Oceania har det utviklet seg en tanke for en ny bok om dette i framtiden. Det viser seg, også på forskningsfeltet, at vi trenger mer kunnskap om materialer i barnehagene og også ha et større fokus på dette i utdanningene. Og ikke bare om materialenes selv, men hvordan de kan samles, gjøres tilgjengelig, kombineres, og plasseres i rommene. Heldigvis har vi gode bøker som Linda Linders (red) «Pedagogisk miljø i tanke og handling», Ann-Hege Lorvik Waterhouse «I materialenes verden» og Hege Hansons «En barnehage til begjær. Å gi form til barnehagens innhold» som tar for seg materialene på ulike vis. Mye tyder imidlertid på at det må forskes og skrives mer, og også jobbes mer praktisk med materialer i utdanningene.

 

Materialer i kjemikaliekloke barnehager

I den ene barnehagen jeg besøkte hadde tanken om mer bærekraftige miljøer også redusert noe av mangfoldet av materialene, fortalte styreren. Dette førte til blant annet til at de valgte mer naturmaterialer, og mindre gjenbruk, og da særlig gjenbruksmaterialer av plast. Dette fordi tilgang til informasjon om materialenes innhold, det vil si hva som kjemikaliekloke materialer, eller egnet i en barnehagevirksomhet, er liten i Sydney, og også at hun opplevde bevisstheten hos leverandørene av materialer og leker til å være generelt lav.

 

 

Jeg skjønner godt at man kan ende med å gjøre dette i en pedagogisk virksomhet, men synes likevel det er synd, med tanke på mangfoldet. Kunnskap om materialenes innhold ville gjort det enklere for barnehagens personale å velge kjemikalieklokt. Av den grunn burde alle byer i verden hatt et gjenbrukssenter som kunne fungert som et kompetansesenter for kunnskap om materialer og bruken av dem. I Facebookgruppa Gjenbruk/återbruk som kreativ kraft/Reuse as a creative force  har jeg valgt å legge inn all informasjon om hvordan barnehager kan arbeide for å bli mer bevisste de kjemikalier som finnes i barnehagens miljøer og dermed bli mer kjemikaliekloke. Å bli kjemikalieklok handler om alt av møbler, materialer, innredning, hva vi spiser, og hva vi vasker med. Jeg vil anbefale alle barnehager å ta en titt inn i disse dokumentene.

Materialers identitet kan også handle om å kjenne deres historie, som for eksempel når det gjelder gjenbruksmaterialer. Hva slags reise har de gjort før de kom til barnehagen? Hvilke fabrikker, butikker, eller hjem kommer de fra? Hva slags råmateriale er de laget av? Å koble materialers identitet kan lage forbindelser mellom materialene og oss, og dermed også gi dem større verdi.

Referanser:

Bennett, J. (2010). Vibrant matter: A political ecology of things. Durham & London: Duke University Press.

 

 

Fun, fabulous and fantastic – Australia, Sydney, del en

This blog post (and the next) will mainly be in Norwegian. I hope we all can agree that the photos speak for themselves. Big thanks to the children and practitioners at the two early childhood centres: Explore & Develop Annandale and Uniting Paddington Children’s Centre and Red Ruby Scarlet «Multiverse» and Jessica Staines «Koori Curriculum» for wonderful days of play, learning, fabulation and fun. The spaces in these two centres invited me to explore, to enjoy, to think, to learn, to cooperate and to create. I am so grateful for the possibility of a visit. 

Fleksible, utfordrende og transparente uteområder

I forbindelse med workshopen jeg holdt i Sydney, ble jeg invitert til to barnehager som jobber Reggio Emilia inspirert i Sydney: Explore & Develop Annandale and Uniting Paddington Children’s Centre, to svært forskjellige barnehager med veldig ulikt utgangspunkt, både når der gjaldt mulighet for å utvikle uteområdene og tilgang til materialer.

Det som derimot var likt var at ingen av barnehagene hadde ingen andre faste konstruksjoner eller installasjoner enn sand- og plantekasser. Dette fant jeg veldig interessant. Dette så jeg også på New Zealand, i  Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har alltid vært opptatt av at statiske lekeapparatene fort blir avkodet (og dermed kjedelige) eller i beste fall brukt på en annen måte. Av den grunn har jeg i forelesninger og foredrag ofte oppfordret til å bruke store og løse objekter for å skape mer dynamiske uteområder som for eksempel med kabeltromler, rør, planker, tønner, byggeklosser, murstein, felte trær og kasser. De uteområdene jeg fikk besøke i Sydney inspirerte til å tenke videre rundt dette, og viser at det er mulig.

Explore Develop Annandale

Uteområdet Explore & Develop Annandale

Uteområdet Explore & Develop Annandale

Løse elementer støttes også av forskning (Hagen, 2015), som viser at uteområdets installerte lekeapparater er av mindre interesse for barna, men at de derimot foretrakk varierte og uforutsigbare lekemiljø hvor de selv kunne påvirke miljøet. Gjennom løse elementer skaper barn sin egen fantasilek med bruk av udefinerte elementer som pinner, steiner og andre tilgjengelig løsmaterialer (Hagen, 2015).

I Oceania har lekeprodusenter satset på komponenter som barna selv kan sette sammen til hvilken som helst klatre-leke-stable-gjemmested-utfordring. Uteområdene inviterer dermed barna inn til å konstruere, utforske, utfordre, forsøke, og erfare. Barn foretrekker helst dynamiske miljø hvor det finnes elementer som er formbare eller flyttbare, ifølge Nordin-Hultman (2004).

Uteområdet Uniting Paddington Children’s Centre

De løse komponentene på Uniting Paddington Children’s Centre

Musikkkroken er lagt innenfor plantekassene, påUniting Paddington Children’s Centre

Underområdet Uniting Paddington Children’s Centre

I framtiden tror og håper jeg at nordiske uteområder vil ha flere løse komponenter og større variasjon i hva barn kan konsentrere seg på, utforske med og undre seg over. Med støtte i forskning vil det forhåpentlig bli et større fokus på det barn gjør, og hvordan barn lærer med og gjennom materialer. Det fordrer at barnehagelærere i dag utdannes med kompetanse på et mangfold av materialer, og også veiledes til å tenke materialer som en pedagogisk holdning både inne og i uterommet (se også del to).

Fabulous Red Ruby Scarlet on pink sandals challenged by the environments

 

Referanser:

Hagen, T. L. (2015). Hvilken innvirkning har barnehagens fysiske utemiljø på barns lek og de ansattes pedagogiske praksis i uterommet. Nordisk barnehageforskning [elektronisk ressurs], 10, 16-16.

Nordin-Hultman, E. (2004). Pedagogiske miljøer og barns subjektskaping. Oslo: Pedagogisk forum.

Odegard, N. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt. [Reuse as a creative force. When matter comes to matter]. Oslo: Pedagogisk forum.

 

Groups of people exploring material innovation

This is the blog from my friend and phd colleague, Louisa Penfold. This especially post inspired me, it is about groups of people who is exploring material innovation. Maybe it will inspire you too?

Art. Play. Children. Pedagogy.

This is a follow up to my recent post on the role of materials in children’s learning through art. If you have not read this already, I recommend checking it out before reading on. 

Here I present four different organisations – a university research centre, a design consultancy, a creative recycle centre and a children’s art studio – who are all exploring materiality in new and experimental ways. I selected these organisations as I am interested in thinking about how materials are being researched and considered in a collective way, amongst groups of people with diverse interests, skills and expertise.

An image illustrating the generation of one of Bjork’s ‘Rottlace’ masks – a collaboration between the musician and the MIT Media Lab’s Mediating Matter group. Image credit: http://www.creativeapplications.net

MIT Media Lab: Mediating Matter group (USA)

I am a massive fan girl of the MIT Media Lab. For those of you…

Vis opprinnelig innlegg 695 ord igjen

Materialers materialitet – workshop in Sydney

Helt mot slutten av mitt opphold på New Zealand og i Australia (se tidligere innlegg) hadde jeg workshop i Sydney, invitert av Red Ruby Scarlet i Multiverse og Jessica Staines i Korri Curriculum. Workshopen kretset rundt ulike teorier om materialitet og materialer, forskning fra masteren min, og noe fra doktorgraden som jeg arbeider med akkurat nå.

I denne workshopen la jeg stor vekt på møtet mellom deltagerne og materialene. Rommet var fylt av materialer av Jessica Staines, som i stor grad var naturmaterialer, og da fortrinnsvis de som opprinnelig kommer fra Australia – native nature materials.

Jeg innledet med å fortelle om bestemoren min, Momo, og hennes enorme glede i å samle, sortere og gjenbruke, absolutt alt, og hvordan det må ha preget meg mye mer enn jeg tidligere har anerkjent. Da jeg i en Reggio Emilia sammenheng igjen ble opptatt av materialer, og da spesielt gjenbruk, ga det veldig gjenklang. En følelse av å ha tenkt, gjort og vært i det før. Videre fortalte jeg om hvordan vi startet med gjenbruk i Brevik barnehage og hvordan jeg har, sammen med flere andre, utviklet flere gjenbrukssentre.

Etter dette fikk deltagerne følgende oppgave: Velg et materiale som roper på din oppmerksomhet… Ideen var å la deltagerne engasjere seg i materialene, få tid til å bli kjent, velge og dele med andre. Her fikk de en arena hvor andre kunne møte materialer som betydde noe, hvor de kunne bli presentert, og fikk møte materialene med lukkete øyne, og hvor andre sanser kunne tre fram. For meg ble det veldig interessant å se hva denne oppgaven gjorde med deltakerne. Hvordan de engasjerte, delte, noterte, og snakket frem de materialene de følte seg knyttet til. Jeg så hender som varsomt tok rundt, kjente på og strøk over. Jeg så hvordan de tok i bruk andre sanser som hørsel, lukt og smak. Møte med materialene, uten å kunne se, satte igang andre refleksjoner da det var andre egenskaper ved materialene som fikk tre frem. Det viste seg også å være en god måte å la deltagerne gå i møte med materialene. Videre ble det en inngang til å kunne introdusere Jane Bennets teori om «Vibrant Matter» (2010) og at materialers agentskap (Barad, 2007, 2008).

 

Red Rubys hender i møte med materialet

Deltakernes refleksjoner etter denne økten ble spesielt interessante da deres åpenbare tilknytning til materialet ble veldig tydelig. Det var ikke et tilfeldig valgt materiale. Materialene hadde invitert dem inn, og de hadde svart. De reflekterte rundt hvor viktig det er å planlegge og gjøre seg kjent med materialer før de introduserer dem for barna eller studenter, og flere påpekte at de ikke hadde tenkt på det før. De så fram til å kunne dele dette med sine kollegaer i barnehagene og ved høyskolene når de kom tilbake. Så det å stille seg i relasjon til materialenes egenskaper og potensialer gjør en forskjell for hvordan du presenterer og introduserer materialene.

I neste økt snakket jeg litt om min egen forskning rundt gjenbruksmaterialer. Forskning som diskuterer om gjenbruksmaterialer er kjønnsnøytrale, om kaos som kreativ kraft, og pedagogers tilstedeværelse i det som skjer. Alt dette kan man lese mer om i boka «Gjenbruk som kreativ kraft» (Odegard, 2015).

Workshopen endte med et felles arbeid med alle deltakerne som også ga mange spennende refleksjoner om det å jobbe sammen. Å være i flyt, og det å tørre å forstyrre og endre andres arbeid, ble nevnt som betydningsfullt for å skape en større helhet. Det siste var noe mange av deltakerne synes var veldig utfordrende, noe som også viser hvor stor respekt hver enkelt har for andres kreativitet og skaperkraft.

Det var utfordrende å forelese på engelsk i tre timer (for første gang), og presentere teori og mine egne tankerekker på et annet språk. Språk får i en sånn sammenheng veldig stor betydning i møte mellom meg og de som lytter. Det at man ikke deler samme kulturelle og språklige univers gjør noe med friheten, lekenheten og humoren. Da er det godt å dele gleden over møtene med materialene, som på mange måter kjennes som et mer universelt språk.

 

‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’

This post discusses the symposium presentation ‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’ given by Professor Pat Thomson, Nina Odegard and Louisa Penfold at the Australian Association for Research in Education in Canberra, Australia. This post is co-authored, and will be posted on all the participants blogs. 

Louisa Penfold is preparing the workshop.  Image: Nina Odegard

On November 27, 2017 Pat Thomson (University of Nottingham), Nina Odegard (University College of Oslo and Akershus) and myself (University of Nottingham) presented at the AARE conference on young children’s learning with materials through play. Julianne Moss from Deakin University was the session discussant. The symposium was put together as a result of our common research interest in material-led play in early childhood education.

The symposium was built upon the proposition that many educators and artists working with young children are committed to play-based practices and understand this as critical to individual and social learning. The session focused specifically on early years arts-orientated play through asking: when children are ‘doing art’ play what are they learning with the materials they choose? The presentations explored the idea that when children are playing with materials they are simultaneously:

• learning about concepts such as line, pattern and form;
• learning about the properties and potentials of materials such as how they can be pushed, pilled, stretched and transformed;
• learning what materials are and do in the world;
• being called and directed by the materials, forming possible selves with materials and forming new relations with the world
• being given the possibilities to work with materials without having to name, define or categorize what they are doing

Why is this important? Academics and education practitioners are becoming increasingly interested in ways that humans can and need to be de-centred in order to take account of the importance the material, both organic and inorganic, worlds in which we live. This is essential in creating discourses and practices that offer hopeful action in an ecologically and ethically challenged world. This also comes at a time when policy makers around the world increasingly position play-based early childhood curriculum as trivial and not sufficiently focused on knowledge and skills. Consequentially, we identify an urgent need to push further with discussion on why materials matter in early childhood play-based arts programmes and projects. Our concern was to not only explore and explain the importance of play in early childhood and to promote the value of the arts, but also to broaden our explanations of what this is.

 

Image: Louisa Penfold

Image: Louisa Penfold

 

Young children’s thinking with natural materials in art museums

Louisa’s presentation explored the invitations natural materials such as logs, leaves, sticks, stones and clay offer in young children’s play in art museums. Descriptive examples from data generated in an early year’s art studio session at the Whitworth Art Gallery, Manchester, was used to consider the encounters (Pacini-Ketchabaw et al., 2017) between children, artists, curators, artworks, materials and the museum space. Lenz-Taguchi’s notion of intra-active pedagogies (2010) – where one’s attention shifts from interpersonal relationships to the relations between humans and non-human entities – was drawn upon to consider children’s learning with and through artworks and materials in the art museum.

Descriptive examples of visual documentation including photography and video footage was discussed in relation to how the ‘stuff’ curated for the art studio provoked open-ended possibilities for children’s thinking and learning. The presentation concluded with the suggestion that through thinking with materials, new pedagogies are able to be constructed that allow artists, learning curators, children and their families to continuously produce and reconsider the relations between themselves, others, artworks, materials and the natural world.

Image: Nina Odegard

Image: Bradley Cummings

Imagine sustainable futures – children´s experimental encounters with matter

Nina’s paper focused on the concepts of aesthetics and aesthetic explorations, ethics and how these open possibilities for creative thinking, doing and being. Concepts of new materialism were discussed in relation to the potential they bring for expanded discourses and practices relating to recycling, sustainability and consumption.

The presentation drew upon data generated in a ReMida creative recycle centre in Norway. Results suggested that children were ‘rhizomatic thinkers’ (Dahlberg, 2016, p. 131) in their aesthetic explorations of recycled materials in which children’s learning shifted between disciplines to make use of the ‘vibrant matter’ (Bennet, 2010) and ‘how matter comes to matter’ (Barad, 2008). Nina also focused on pedagogical practice, were the children’s process itself is valued, and there is a lesser or no focus on the result (Dahlberg, 2016). This builds on previous research from the ReMida centre (Odegard, 2016) that argued that recycled materials can open up to the discovery of new ‘hidden’ pedagogical spaces, that produce meeting places for the emergence of new ideas (Odegard, 2012). The children´s exploration with vibrant matter like recycled materials seems to evoke creativity, curiosity, problem-solving and narrate stories. Through this, the paper argued for a paradigm shift away from the neoliberal way of measuring and categorizing learning and towards an emphasis on the collective and creative pedagogical processes.

Image: Bradley Cummings

What can rope do with us? Agency/power and freedom/captivity in art play.

Pat’s paper, co-written with Anton Franks, discussed an ongoing ethnographic study conducted within the ‘World without walls’ programme run by Serpentine Galleries in London. The programme supports artists undertaking residencies in one early childhood centre in central London. The residencies focus on different kinds of art/play that draw upon the artist’s practice and selection of materials for the programme. The presentation discussed data generated from Albert Potrony’s residency in which the artist elected to use large material objects such as card, plastic, foam and rope.

Throughout the sessions, numerous children were drawn to/called by the rope (Bennett, 2010). Perhaps unexpectedly, the children wrapped/tied up their teachers and the learning curator with the rope. The data suggested an explicit exploration of the kinds of power-laden relationships that exist between adults and children in educational settings. Drawing on field notes, photographs and interviews, the paper presented an analysis of the materials on offer and their affordances. The presentation concluded considering the material differences made by, with and through the rope, and probe further the ways in which it co-produced caring and ethical experimentations with power, agency, captivity and freedom.

Following the presentations, attendees had an opportunity to play with an array of materials arranged in the symposium space. As a group we then asked and explored questions such as why were particular materials chosen and not others? What was possible with the materials and what wasn’t? What about the play experience can be put into words and what can’t? Did you feel a desire/need to name, categorize or define your installation? What senses were used, and what feelings were evoked through playing with the materials?

Overall, we hoped that the symposium shared thinking and opened up new discussions around early childhood education, play, the arts and materialism. We were inspired by the questions and discussion amongst the group throughout the presentation and hope to build upon this in the future.

 

Workshop. Image: Nina Odegard

Workshop. Image Nina Odegard

Image: Bradley Cummings

Image: Bradley Cummings

 

 

References

Barad, K. (2008). Posthumanist performativity: toward an understanding of how matter comes to matter. In S. Alaimo & S. J. Hekman (Eds.), Material feminisms (pp. 120-157). Bloomington, IN: Indiana University Press.

Bennet, J. (2010). Vibrant matter, a poltical ecology of things: Duke University Press.

Dahlberg, G. (2016). An ethico- aesthetic paradigm as an alternative discourse to the quality assurance discourse. 17(1), 124-133. doi:10.1177/1463949115627910

Lenz Taguchi, H. (2010). Going beyond the theory/practice divide in early childhood education: Introducing an intra-active pedagogy. New York, NY: Routledge.

Odegard, N. (2012). When matter comes to matter – Working pedagogically with junk materials. Education Inquiry, 3(3), 387-400.

Odegard, Nina, & Rossholt, Nina. (2016). In-between spaces. Tales from a Remida. In Ann Beate Reinertsen (Ed.), Becoming Earth. A Post Human Turn in Educational Discourse Collapsing Nature/Culture Divides. Rotterdam: Sense Publishers.

Pacini-Ketchabaw, V; Kind, S; & Kocher, L. (2017). Encounters with materials in early childhood education. New York, NY: Routledge.

 

Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.

 

 

New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland

I løpet av mine fem uker på New Zealand besøkte jeg to forskjellige universiteter, forskere ved barnehagelærerutdanningene, samt master og phd studenter. Jeg møtte mange spennende og relevante forskere, og har også fått følge forelesninger. Jeg har presentert min egen forskning på et seminar om internasjonal forskning på Waikato, og holdt en populærvitenskapelig forelesning i en av barnehagene, Kid´s domain. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om tre momenter som har berørt meg sterkt, Te Wharaki (læreplan for barnehagene), de estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen og perspektiver på kjønn og seksualitet.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Te Wharaki

Barnehagene på NZ har akkurat fått en oppdatert rammeplan, basert på den som kom 1996, Te Wharaki, som er verdenskjent blant annet for å være på to språk, maori og engelsk, og hvor to kulturer beskrives, og identiteter skapes. Barnehagene er tospråklige,  og det etterstrebes at begge språk, både Te Reo og Engelsk brukes i hverdagen.

«Unique in its bicultural framing, Te Whāriki expresses our vision that all children grow
up in New Zealand as competent and con dent learners, strong in their identity, language and culture. It emphasises our bicultural foundation, our multicultural present and the shared future we are creating. It encourages all children to learn in their own ways, supported by adults who know them well and have their best interests at heart.» (Te Wharaki, p 2.) Te Wharaki 

Før jeg dro til NZ leste jeg meg opp på New Zealand og mens jeg har vært her har jeg vært på flere historiske museer. Mange av forskerne har også bidratt med oppdatert historie og kulturkunnskap, og nyanserte betraktninger fra dagens New Zealand. Jeg har stadig tatt meg i å tenke hvordan det hadde vært å vokse opp i Norge og Norden hvis vi hadde gjort de samme grepene i forhold til vår urbefolkning, som de har gjort på New Zealand.

De estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen

De estetiske fagene har et semester hver i førskolelærerutdanningen. Da drama og danselærer Adrienne Sansom viste meg noen av arbeidene fra atelierene ble det tydelig for meg hvor fundamentert dette er i utdanningen. Jeg har også vært på fire barnehagebesøk og sett resultatet av at førskolelærerne har et så stort fokus på estetiske fag (kommer i eget innlegg). Jeg snakket også lenge med en student på barnehageenheten Kids Domain som går på noe som kan ligne på vår HIOA´s ABLU. Hun jobber tre dager i barnehagen, og er to dager student. Hun var veldig entusiastisk i forhold til utdanningen og spesielt oppmerksom og glad for det store fokuset på de estetiske fagene. Hun mente det gjorde en så stor forskjell for henne som pedagog – for hvordan hun kunne møte barnas estetiske utforskning og ulike uttrykk.

 

Kunstverk fra lærerstudentene, Auckland

Atelieret Auckland

Atelieret Auckland

Atelieret Auckland

 

Perspektiver på kjønn og seksualitet

And Pasley, en phd student jeg har tilbrakt mye tid sammen med, inviterte meg til å følge en forelesning fra Louise Allens kurs om Gender og Sexuality, «Queer and gender diverse youth» med foreleseren Hayley McGlashan. Å gå inn på hele forelesningen blir for omfattende, men for å gi dere en ide, startet forelesningen med at vi skulle dele med studenten ved siden av, hvilket pronomen vi ville bli tiltalt med, hvilken kultur vi har vokst opp i, om vi så for oss at kjønnsidentiteten ville endre seg i nær framtid, og om det fantes flere enn to pronomen han/hun i språket eller kulturen vi kommer fra. I forelesningen fikk vi høre om hva koloniseringen har brakt med seg av skam som ikke tidligere eksisterte i Maorikulturen og på Stillehavsøyene når det gjaldt seksualitet, og/eller usikker kjønnsidentitet. Hayley McGlashan fortalte hvordan de nå jobber for å løfte tilbake de begrepene som tidligere ble brukt, for å skape rom og stolthet for kulturer som ikke ønsker å ha de kjønnskategoriene som vesten representerer. Å tillate å tenke kjønn som noe flytende, noe som ikke kan holdes fast, og unngå å stereotype.

Forflytning

Den delen av reisen som jeg har gjort til nå på New Zealand, har vært preget av tankemessige forflytninger. Hjernen har måttet folde seg ut, og ta inn mer enn den egentlig kan absorbere. Kanskje også fordi jeg ikke har hatt så mye tid før, til å fordype meg, hittil i doktorgraden. Jeg leser og tenker mye, drøvtygger tidligere tanker, og gir dem nye formuleringer, og kobler opp andre og forskjellige forbindelser.

Ved Waikato fikk jeg presentere forskningen min for professorer og forskere som bruker helt andre teoretiske perspektiver og jeg ble møtt med respekt og nysgjerrighet. Jeg fikk mange interessante spørsmål som det kjennes viktig å ta med seg videre, og har fått øve meg i å møte konstruktive kritiske stemmer. En av de, var for eksempel, professor Margaret Carr, hovedforfatteren til Te Waraki, en annen en professor i psykologi, som jobber med kvantitativ forskning.

I går var det farvel, og jeg reiste videre til Melbourne. Jeg kan ikke annet enn å takke for muligheten jeg har fått, og alle menneskene som har tatt seg tid til å møte og gå i dialog med meg.

So, thank you Sonja Arndt and Marek Tesar for making this possible and introducing me to brilliant researchers and practitioners, thanks a bunch to And, Elba, Vero, Janita, Adrienne, Sandy, Rebekka, Judit for making the time – to meet me, discuss and reflect and even taking so good care of me. It made such a difference. I am so grateful.

Arohanui

Nina

New Zealand – Møter i natur og kultur

Nå har jeg vært på New Zealand i 12 dager.  Dager som like så godt kunne vært måneder når det gjelder inntrykk. Jeg har allerede flyttet en gang. Fra Auckland til Hamilton.

Jeg hadde en veldig ukomplisert flyreise (bestem deg for at det ikke er langt, og slett ikke umulig) ankom jeg Auckland flyplass grytidlig om morgenen. Og gjett om det var kø. Kø for passkontroll, og kø for bagasjekontroll, og kø for oss som er turgåere eller har husdyr. Som bier, for eksempel.

New Zelandske honningbier

Husdyrkontroll

Rett før vi landet måtte jeg fylle ut et skjema om jeg hadde husdyr, gikk turer i skog og mark, og om skoa kunne ha frø eller mikroorganismer? Det er mulig jeg kjente på et snev av panikk akkurat da. Litt irrasjonell etter en lang tur kan jeg huske at jeg tenkte – kan de nekte meg å komme inn fordi jeg har bier? For bier, det er husdyr, og honning for eksempel er det absolutt ikke lov å ta med, selv ikke som gaver. Forøvrig ikke noe annen mat heller. Jeg fylte ærlig ut skjemaet og stilte meg i køen av «turgåere» og «husdyrholdere». Da jeg kom fram til husdyrturgåer-kontrollen fortalte jeg hvorfor jeg hadde skrevet ja, og at jeg hadde vasket skoa mine. Skoa ble funnet fram, og jammen var det ikke noen ørmsmå partikler av jord som fortsatt satt i sprekkene på joggeskoa, og mens jeg ble stående med spørsmålstegn i øya gikk dama avgårde med skoa mine, og jeg og all bagasjen min skulle gjennom en spesialskanner.

New Zealand har en av strengeste innreisereglene i verden når det kommer til å risikere å ta inn fremmede arter for å beskytte landets økologi. Bra på alle vis, men en tålmodighetsprøve når du har 25 timers reise bak deg.

Men, det gikk bra. Skoa kom tilbake, veldig våte, og bagasjen kom igjennom.

Jeg var kommet fram.

Jetlag i Auckland

Den første dagen handlet om å bli kjent med området jeg bodde i, Onehunga, kjøpe inn mat og justere kropp og hode til ny tid og nytt sted, men allerede andre dag skulle jeg møte på Universitet. Heldigvis ble jeg hentet. Jeg ble vist rundt av Marek Tesar, og også vist til biblioteket som er der jeg kan skrive. Etter anbefaling av Marek foreslo han et besøk på Auckland Art museum, og jeg vandret rundt der, den tredje dagen. Da var jeg i det jeg vil beskrive som en zombielignende tilstand. Jeg husker at jeg registrerte hvordan folk hastet forbi meg inntil jeg innså at det var jeg som hadde et veldig lavt tempo. Og da snakker vi saaaaakte. Jetlag hadde satt inn.

Av en eller annen grunn blir jeg fortsatt trøtt når det er midt på natten hjemme. Kroppen er en fininnstilt mekanisme og det er ikke bare å forflytte den skrått over halve jorda og regne med at den vil tåle belastningen. Kroppen sier fra. Og jeg stritter imot. Og slik holder vi på kroppen og jeg. Eller jeg. Eller kroppen. Ettersom….

Hva er de største hverdagsinntrykkene jeg sitter igjen med så langt?

«Thank you, driver»

New Zealand er et veldig velkommende land, fra hilsenen alle NZ gir bussjåføren når de går av bussen «thank you, driver», de stopper alltid når du er på vei ut i veien (en stor fordel hvis du lettere i jetlag og ikke husker å se riktig vei – NZ har venstrekjøring), og blir du stående og lure på hvor du skal, inne på et museum for eksempel, kommer det folk bort til deg og spør om de kan hjelpe. Eller som en forsker som bare la alt hun skulle gjøre den dagen tilside for å følge meg opp på Maungawhaou. Turen blir en helt annen når du blir guidet av en kjentkvinne og barnehageforsker som vet alt om barnehagebarnas møter med fjellet og vulkanen, Maorikulturen og det hellige ved krateret, og naturen vi var en del av. Jeg har utforsket mye natur i byen ved å gå opp på tre av Aucklands 50 vulkaner. Jeg har besøkt Maungawhaou (Mount Eden), Pukekawa (The Auckland War Memorial Museum) og Maungakiekie (One Three Hill).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Nei, det ser ikke ut som Norge

Naturen er derimot veldig unorsk og de fleste vekstene som også vokser hjemme ser ut som de går på steroider her. Og, det er så grønt. GRØNT på en annen måte enn jeg har sett før. Det er subtropisk klima i Auckland og Hamilton.  Det regner mye og det vokser appelsiner, sitroner, mandariner, maccademianøtter, oliven,  kameliaer og magnoliaer i mange hager, og planter vi anser som stauder og vanskelige hos oss, er ville her.

 

Mat

Det er utrolig mye god mat. Jeg foretrekker vegetar når det er mulig og det er ikke vanskelig å finne. Det og vegan er på alle menyer jeg har sett til nå. Som Airnbnb´r uten tilgang til fullt kjøkken spiser jeg i hvert fall et måltid ute om dagen og jeg har bare hatt gode opplevelser. Det ser veldig delikat ut og smaker kjempegodt.

Om jeg har det bra?

Det er nytt, det er annerledes, det er første gang jeg reiser lenge alene siden jeg var 19. Det er nye lukter, ny luft, merkelig vann, andre lyder, det er regn og vind, og sol, og grått, og blått, og varmt og kaldt innenfor 10 minutter. Jeg er mye alene, jeg skriver, jeg leser, jeg fotograferer, jeg tenker MYE, og jeg tar inn menneskene, naturen og kulturen. Jeg vender meg foreløpig ikke til å se riktig vei når jeg går over veien, at låsen skrus motsatt vei, at du går inn venstre dør, passerer på venstre, og jeg kløner ekstremt mye. Jeg snakker engelsk, jeg stotrer engelsk, jeg leter etter ord og begreper, og jeg forsøker.  Jeg tror det er bra å tankevende. Tenke om. Tumle tanker. Kanskje oppstår det nye forbindelser? Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det bra.

 

                                     Neste: Universitetene Auckland og Hamilton

 

 

 

 

«Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet

Det er nesten et år siden jeg skrev sist. Da ble en plan jeg hadde lagt brått lagt til side. I et doktorgradsløp flyttes planer stadig. Som i livet selv. Planen med å skrive jevnlig i bloggen, ble den motsatte. Ambisjonene mine har senket seg, og jeg forholder meg til den tiden som er, innimellom. Akkurat nå er det et lite vindu, og det har også meldt seg et behov for å skrive litt, etter et besøk på Trollet.

Et gjemmested, et skyggeteater, et lysspill, en rolig krok …

 

For et par uker siden var jeg invitert til Kalmar gjennom Reggio Emilia Institutet for å holde forelesning om boka mi «Gjenbruk som kreativ kraft». I Kalmar ligger Trollet, en barnehagenhet jeg har drømt om å få besøke lenge. Mia Mylesand, forfatteren av  ”Bygg og konstruksjon” og atelierista ved Trollet tok kontakt og inviterte meg på besøk.

Morgenen etter ble jeg møtt av Marina, som er utepedagog. På Trollet er Marinas oppgaver å starte dagen med å planlegge og legge til rette for barns lek og læring i barnehagens uterom. Vi begynte på uteområdet for de yngste, 1- og 2-åringene. Marina hentet vann i kanner, åpnet skap og binger hvor materialene ble oppbevart. I så og si alle kroker av barnehagens uterom var det noe å leke med, bli nysgjerrig på og utforske, og lære. De minst 100 språkene syntes i valgene som var gjort, og alt virket gjennomtenkt. Av frykt for å ikke virkelig ivareta all tenkningen, og av dyp respekt for alt arbeidet som er lagt ned i utarbeiding av rom både ute og inne, vil jeg ikke engang forsøke å reformulere alt jeg ble fortalt. Jeg vil heller formulere tanker og spørsmål som oppsto i møtet mellom meg og materialene, i de ulike rommene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Om materialer i barnehagen 

I det siste har jeg hatt en bekymring for hvor materialene har blitt av i barnehagene. De er færre, mer ferdigdefinerte og også mer utilgjengelige, noe som også bekreftes av noe forskning. Gleden er derfor stor når jeg kommer til barnehager som har en bevissthet når det gjelder de materialene barn tilbys, som man blant annet ofte finner i Reggio Emilia inspirerte barnehageenheter. Det er her jeg ønsker å ha fokus i dette innlegget. For hvordan kan barnehager som har mangfoldige komplekse rom og materialer bidra til å inspirere andre? Hvordan kan vi øke kunnskapen om hva mangfold av materialer kan bidra til i barns lek og læring? Hvordan kan vi bygge kompetanse, og utdanne pedagoger som har kunnskap om rom, og hvilke materialer som er egnet, som vet hvor materialene kan hentes, og hvordan vi kan bygge og dele generell kunnskap om materialers potensialer? 

En vei inn kan være å forske. Jeg startet først i form av pedagogiske dokumentasjoner og refleksjoner sammen med andre ansatte og barna i barnehagen jeg var ansatt, så gjennom gjenbrukssentrene jeg var med å starte, og nå som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Mitt felt er gjenbruksmaterialer. Jeg forsker på selve møtet mellom menneskene og materialene. Det forskes også av flere akkurat nå, på materialer og rom, både innen for fagområdet Kunst, Kultur og Kreativitet, og innenfor Pedagogikk, i mindre og større prosjekter. Jeg ser fram til at vi, sammen med utallige barnehagers barn og personaler, og gjenbruksentre, skal bringe mer kunnskap til bords.

Materialer som pedagogisk holdning

Og det er her jeg vil gå tilbake til Trollet. Det å tilby materialer handler om et helhetlig tankesett, og er fundamentert i Trollets virksomhetside. Ved barnehagen synes det at det er gjort valg, både i hva slags materialer som tilbys, hvordan de skal tilbys, hvilke de kan kombineres med og om de er bærekraftige i et lengre eller kortere perspektiv. De introduseres planlagt slik at barna får tid til å bli kjent med, utforske materialenes potensialer gjennom å ha det i hendene, og prøve de ut i ulike kombinasjoner. Hvis vi tilbyr barn å holde på med vann, tenker vi på forhånd rundt vannets egenskaper og potensialer? Reflekterer vi rundt hva vi tenker at barn skal få erfaring med? Tenker vi også vann i et bærekraftig perspektiv? Samler vi regnvann, og sparer og gjenbruker vann? – Ved Trollet tilbys vann i små mengder, og i den grad det er mulig brukes det samme vannet flere ganger. 

Materialer som natur og kultur

På Trollet har alle barna og familiene hatt sommeroppgave hvor de skulle samle inn naturmaterialer til arbeid med mandalaer, eller ulike tablåer med naturmaterialer. I tillegg finnes det mange steder hvor barna møter naturmaterialer, muligheter for å forske med, og om natur, og få ulike erfaringer med natur. Kombinasjoner hvor estetiske opplevelser er sentrale går igjen som en rød tråd gjennom alle møtene det tilrettelegges for.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Materialer som kropp, bevegelse, problemløsning og utforskning 

Både inne og ute er det lagt til rette for bygg og konstruksjon. De ulike rommene i rommene inviterer og inspirerer gjennom installasjoner, bilder fra nærmiljø, og ulike digitale og analoge verktøy, som projektor, og overhead. Når vi tar i bruk (gjenbruks)materialer, kjøper vi, eller henter vi inn overskudds- og/eller feil materialer fra bedrifter? Bruker vi foreldrenes og barnas kompetanse for å hente inn materialer fra hjemmenes kjeller og loft, fra bedriftene foreldrene representerer, og fra nærmiljøene? Sørger vi for at vi kjenner til hva de inneholder og om de egner seg i barnehagen?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Materialer som estetiske opplevelser og erfaringer

Det legges opp til skapende fellesaktiviteter for de yngste, slik at de skal gjøre seg estetiske erfaringer sammen. Da er det valgt ulike store flater, som et stort bord som er dekket med tykt papir, eller et stort rør. Store flater eller materialer inviterer til å jobbe sammen har jeg lært av Gunvor Løkken (2004), og selv erfart gjennom arbeid i barnehage og gjenbrukssentre. På alle uteområdene, er det også staffelier, bord hvor man kan jobbe med leire, med mosaikk, eller andre åpne og fleksible materialer, alle stedene inviterer til at flere kan jobbe sammen. I barnehagens mange rom, legger vi til rette for sansemessige erfaringer og estetiske møter mellom barn og materialer. Tenker vi gjennom hvor i barnehagen vi kan legge til rette for øyeblikk av overraskelser, forundring, fortryllelse og forvandling?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Takk Trollet, for velkomst, inkludering og tid fra både barn og voksne. For alvoret og respekten dere viser barn gjennom satsing på rom og materialer. Jeg fikk danse med en flokk, leke ute med en annen, og diskutere og reflektere med flere pedagoger. Hos dere kjente jeg på glede, lekelyst, utforskertrang, vitebegjær og stor lyst til å forske mer. Jeg kommer igjen.