‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’

This post discusses the symposium presentation ‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’ given by Professor Pat Thomson, Nina Odegard and Louisa Penfold at the Australian Association for Research in Education in Canberra, Australia. This post is co-authored, and will be posted on all the participants blogs. 


Louisa Penfold is preparing the workshop.  Image: Nina Odegard

On November 27, 2017 Pat Thomson (University of Nottingham), Nina Odegard (University College of Oslo and Akershus) and myself (University of Nottingham) presented at the AARE conference on young children’s learning with materials through play. Julianne Moss from Deakin University was the session discussant. The symposium was put together as a result of our common research interest in material-led play in early childhood education.

The symposium was built upon the proposition that many educators and artists working with young children are committed to play-based practices and understand this as critical to individual and social learning. The session focused specifically on early years arts-orientated play through asking: when children are ‘doing art’ play what are they learning with the materials they choose? The presentations explored the idea that when children are playing with materials they are simultaneously:

  • learning about concepts such as line, pattern and form;
  • learning about the properties and potentials of materials such as how they can be pushed, pilled, stretched and transformed;
  • learning what materials are and do in the world;
  • being called and directed by the materials, forming possible selves with materials and forming new relations with the world
  • being given the possibilities to work with materials without having to name, define or categorize what they are doing

Why is this important? Academics and education practitioners are becoming increasingly interested in ways that humans can and need to be de-centred in order to take account of the importance the material, both organic and inorganic, worlds in which we live. This is essential in creating discourses and practices that offer hopeful action in an ecologically and ethically challenged world. This also comes at a time when policy makers around the world increasingly position play-based early childhood curriculum as trivial and not sufficiently focused on knowledge and skills. Consequentially, we identify an urgent need to push further with discussion on why materials matter in early childhood play-based arts programmes and projects. Our concern was to not only explore and explain the importance of play in early childhood and to promote the value of the arts, but also to broaden our explanations of what this is.



Image: Louisa Penfold


Image: Louisa Penfold


Young children’s thinking with natural materials in art museums

Louisa’s presentation explored the invitations natural materials such as logs, leaves, sticks, stones and clay offer in young children’s play in art museums. Descriptive examples from data generated in an early year’s art studio session at the Whitworth Art Gallery, Manchester, was used to consider the encounters (Pacini-Ketchabaw et al., 2017) between children, artists, curators, artworks, materials and the museum space. Lenz-Taguchi’s notion of intra-active pedagogies (2010) – where one’s attention shifts from interpersonal relationships to the relations between humans and non-human entities – was drawn upon to consider children’s learning with and through artworks and materials in the art museum.

Descriptive examples of visual documentation including photography and video footage was discussed in relation to how the ‘stuff’ curated for the art studio provoked open-ended possibilities for children’s thinking and learning. The presentation concluded with the suggestion that through thinking with materials, new pedagogies are able to be constructed that allow artists, learning curators, children and their families to continuously produce and reconsider the relations between themselves, others, artworks, materials and the natural world.


Image: Nina Odegard

5_Photo Bradley Cummings

Image: Bradley Cummings

Imagine sustainable futures – children´s experimental encounters with matter

Nina’s paper focused on the concepts of aesthetics and aesthetic explorations, ethics and how these open possibilities for creative thinking, doing and being. Concepts of new materialism were discussed in relation to the potential they bring for expanded discourses and practices relating to recycling, sustainability and consumption.

The presentation drew upon data generated in a ReMida creative recycle centre in Norway. Results suggested that children were ‘rhizomatic thinkers’ (Dahlberg, 2016, p. 131) in their aesthetic explorations of recycled materials in which children’s learning shifted between disciplines to make use of the ‘vibrant matter’ (Bennet, 2010) and ‘how matter comes to matter’ (Barad, 2008). Nina also focused on pedagogical practice, were the children’s process itself is valued, and there is a lesser or no focus on the result (Dahlberg, 2016). This builds on previous research from the ReMida centre (Odegard, 2016) that argued that recycled materials can open up to the discovery of new ‘hidden’ pedagogical spaces, that produce meeting places for the emergence of new ideas (Odegard, 2012). The children´s exploration with vibrant matter like recycled materials seems to evoke creativity, curiosity, problem-solving and narrate stories. Through this, the paper argued for a paradigm shift away from the neoliberal way of measuring and categorizing learning and towards an emphasis on the collective and creative pedagogical processes.


Image: Bradley Cummings

What can rope do with us? Agency/power and freedom/captivity in art play.

Pat’s paper, co-written with Anton Franks, discussed an ongoing ethnographic study conducted within the ‘World without walls’ programme run by Serpentine Galleries in London. The programme supports artists undertaking residencies in one early childhood centre in central London. The residencies focus on different kinds of art/play that draw upon the artist’s practice and selection of materials for the programme. The presentation discussed data generated from Albert Potrony’s residency in which the artist elected to use large material objects such as card, plastic, foam and rope.

Throughout the sessions, numerous children were drawn to/called by the rope (Bennett, 2010). Perhaps unexpectedly, the children wrapped/tied up their teachers and the learning curator with the rope. The data suggested an explicit exploration of the kinds of power-laden relationships that exist between adults and children in educational settings. Drawing on field notes, photographs and interviews, the paper presented an analysis of the materials on offer and their affordances. The presentation concluded considering the material differences made by, with and through the rope, and probe further the ways in which it co-produced caring and ethical experimentations with power, agency, captivity and freedom.

Following the presentations, attendees had an opportunity to play with an array of materials arranged in the symposium space. As a group we then asked and explored questions such as why were particular materials chosen and not others? What was possible with the materials and what wasn’t? What about the play experience can be put into words and what can’t? Did you feel a desire/need to name, categorize or define your installation? What senses were used, and what feelings were evoked through playing with the materials?

Overall, we hoped that the symposium shared thinking and opened up new discussions around early childhood education, play, the arts and materialism. We were inspired by the questions and discussion amongst the group throughout the presentation and hope to build upon this in the future.





Barad, K. (2008). Posthumanist performativity: toward an understanding of how matter comes to matter. In S. Alaimo & S. J. Hekman (Eds.), Material feminisms (pp. 120-157). Bloomington, IN: Indiana University Press.

Bennet, J. (2010). Vibrant matter, a poltical ecology of things: Duke University Press.

Dahlberg, G. (2016). An ethico- aesthetic paradigm as an alternative discourse to the quality assurance discourse. 17(1), 124-133. doi:10.1177/1463949115627910

Lenz Taguchi, H. (2010). Going beyond the theory/practice divide in early childhood education: Introducing an intra-active pedagogy. New York, NY: Routledge.

Odegard, N. (2012). When matter comes to matter – Working pedagogically with junk materials. Education Inquiry, 3(3), 387-400.

Odegard, Nina, & Rossholt, Nina. (2016). In-between spaces. Tales from a Remida. In Ann Beate Reinertsen (Ed.), Becoming Earth. A Post Human Turn in Educational Discourse Collapsing Nature/Culture Divides. Rotterdam: Sense Publishers.

Pacini-Ketchabaw, V; Kind, S; & Kocher, L. (2017). Encounters with materials in early childhood education. New York, NY: Routledge.



Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

This slideshow requires JavaScript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

This slideshow requires JavaScript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

This slideshow requires JavaScript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

This slideshow requires JavaScript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.



New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland

I løpet av mine fem uker på New Zealand besøkte jeg to forskjellige universiteter, forskere ved barnehagelærerutdanningene, samt master og phd studenter. Jeg møtte mange spennende og relevante forskere, og har også fått følge forelesninger. Jeg har presentert min egen forskning på et seminar om internasjonal forskning på Waikato, og holdt en populærvitenskapelig forelesning i en av barnehagene, Kid´s domain. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om tre momenter som har berørt meg sterkt, Te Wharaki (læreplan for barnehagene), de estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen og perspektiver på kjønn og seksualitet.


This slideshow requires JavaScript.


Te Wharaki

Barnehagene på NZ har akkurat fått en oppdatert rammeplan, basert på den som kom 1996, Te Wharaki, som er verdenskjent blant annet for å være på to språk, maori og engelsk, og hvor to kulturer beskrives, og identiteter skapes. Barnehagene er tospråklige,  og det etterstrebes at begge språk, både Te Reo og Engelsk brukes i hverdagen.

«Unique in its bicultural framing, Te Whāriki expresses our vision that all children grow
up in New Zealand as competent and con dent learners, strong in their identity, language and culture. It emphasises our bicultural foundation, our multicultural present and the shared future we are creating. It encourages all children to learn in their own ways, supported by adults who know them well and have their best interests at heart.» (Te Wharaki, p 2.) Te Wharaki 

Før jeg dro til NZ leste jeg meg opp på New Zealand og mens jeg har vært her har jeg vært på flere historiske museer. Mange av forskerne har også bidratt med oppdatert historie og kulturkunnskap, og nyanserte betraktninger fra dagens New Zealand. Jeg har stadig tatt meg i å tenke hvordan det hadde vært å vokse opp i Norge og Norden hvis vi hadde gjort de samme grepene i forhold til vår urbefolkning, som de har gjort på New Zealand.

De estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen

De estetiske fagene har et semester hver i førskolelærerutdanningen. Da drama og danselærer Adrienne Sansom viste meg noen av arbeidene fra atelierene ble det tydelig for meg hvor fundamentert dette er i utdanningen. Jeg har også vært på fire barnehagebesøk og sett resultatet av at førskolelærerne har et så stort fokus på estetiske fag (kommer i eget innlegg). Jeg snakket også lenge med en student på barnehageenheten Kids Domain som går på noe som kan ligne på vår HIOA´s ABLU. Hun jobber tre dager i barnehagen, og er to dager student. Hun var veldig entusiastisk i forhold til utdanningen og spesielt oppmerksom og glad for det store fokuset på de estetiske fagene. Hun mente det gjorde en så stor forskjell for henne som pedagog – for hvordan hun kunne møte barnas estetiske utforskning og ulike uttrykk.



Perspektiver på kjønn og seksualitet

And Pasley, en phd student jeg har tilbrakt mye tid sammen med, inviterte meg til å følge en forelesning fra Louise Allens kurs om Gender og Sexuality, «Queer and gender diverse youth» med foreleseren Hayley McGlashan. Å gå inn på hele forelesningen blir for omfattende, men for å gi dere en ide, startet forelesningen med at vi skulle dele med studenten ved siden av, hvilket pronomen vi ville bli tiltalt med, hvilken kultur vi har vokst opp i, om vi så for oss at kjønnsidentiteten ville endre seg i nær framtid, og om det fantes flere enn to pronomen han/hun i språket eller kulturen vi kommer fra. I forelesningen fikk vi høre om hva koloniseringen har brakt med seg av skam som ikke tidligere eksisterte i Maorikulturen og på Stillehavsøyene når det gjaldt seksualitet, og/eller usikker kjønnsidentitet. Hayley McGlashan fortalte hvordan de nå jobber for å løfte tilbake de begrepene som tidligere ble brukt, for å skape rom og stolthet for kulturer som ikke ønsker å ha de kjønnskategoriene som vesten representerer. Å tillate å tenke kjønn som noe flytende, noe som ikke kan holdes fast, og unngå å stereotype.


Den delen av reisen som jeg har gjort til nå på New Zealand, har vært preget av tankemessige forflytninger. Hjernen har måttet folde seg ut, og ta inn mer enn den egentlig kan absorbere. Kanskje også fordi jeg ikke har hatt så mye tid før, til å fordype meg, hittil i doktorgraden. Jeg leser og tenker mye, drøvtygger tidligere tanker, og gir dem nye formuleringer, og kobler opp andre og forskjellige forbindelser.

Ved Waikato fikk jeg presentere forskningen min for professorer og forskere som bruker helt andre teoretiske perspektiver og jeg ble møtt med respekt og nysgjerrighet. Jeg fikk mange interessante spørsmål som det kjennes viktig å ta med seg videre, og har fått øve meg i å møte konstruktive kritiske stemmer. En av de, var for eksempel, professor Margaret Carr, hovedforfatteren til Te Waraki, en annen en professor i psykologi, som jobber med kvantitativ forskning.


I går var det farvel, og jeg reiste videre til Melbourne. Jeg kan ikke annet enn å takke for muligheten jeg har fått, og alle menneskene som har tatt seg tid til å møte og gå i dialog med meg.

So, thank you Sonja Arndt and Marek Tesar for making this possible and introducing me to brilliant researchers and practitioners, thanks a bunch to And, Elba, Vero, Janita, Adrienne, Sandy, Rebekka, Judit for making the time – to meet me, discuss and reflect and even taking so good care of me. It made such a difference. I am so grateful.



New Zealand – Møter i natur og kultur

Nå har jeg vært på New Zealand i 12 dager.  Dager som like så godt kunne vært måneder når det gjelder inntrykk. Jeg har allerede flyttet en gang. Fra Auckland til Hamilton.

Jeg hadde en veldig ukomplisert flyreise (bestem deg for at det ikke er langt, og slett ikke umulig) ankom jeg Auckland flyplass grytidlig om morgenen. Og gjett om det var kø. Kø for passkontroll, og kø for bagasjekontroll, og kø for oss som er turgåere eller har husdyr. Som bier, for eksempel.


Rett før vi landet måtte jeg fylle ut et skjema om jeg hadde husdyr, gikk turer i skog og mark, og om skoa kunne ha frø eller mikroorganismer? Det er mulig jeg kjente på et snev av panikk akkurat da. Litt irrasjonell etter en lang tur kan jeg huske at jeg tenkte – kan de nekte meg å komme inn fordi jeg har bier? For bier, det er husdyr, og honning for eksempel er det absolutt ikke lov å ta med, selv ikke som gaver. Forøvrig ikke noe annen mat heller. Jeg fylte ærlig ut skjemaet og stilte meg i køen av «turgåere» og «husdyrholdere». Da jeg kom fram til husdyrturgåer-kontrollen fortalte jeg hvorfor jeg hadde skrevet ja, og at jeg hadde vasket skoa mine. Skoa ble funnet fram, og jammen var det ikke noen ørmsmå partikler av jord som fortsatt satt i sprekkene på joggeskoa, og mens jeg ble stående med spørsmålstegn i øya gikk dama avgårde med skoa mine, og jeg og all bagasjen min skulle gjennom en spesialskanner.

New Zealand har en av strengeste innreisereglene i verden når det kommer til å risikere å ta inn fremmede arter for å beskytte landets økologi. Bra på alle vis, men en tålmodighetsprøve når du har 25 timers reise bak deg.

Men, det gikk bra. Skoa kom tilbake, veldig våte, og bagasjen kom igjennom.

Jeg var kommet fram.

Jetlag i Auckland

Den første dagen handlet om å bli kjent med området jeg bodde i, Onehunga, kjøpe inn mat og justere kropp og hode til ny tid og nytt sted, men allerede andre dag skulle jeg møte på Universitet. Heldigvis ble jeg hentet. Jeg ble vist rundt av Marek Tesar, og også vist til biblioteket som er der jeg kan skrive. Etter anbefaling av Marek foreslo han et besøk på Auckland Art museum, og jeg vandret rundt der, den tredje dagen. Da var jeg i det jeg vil beskrive som en zombielignende tilstand. Jeg husker at jeg registrerte hvordan folk hastet forbi meg inntil jeg innså at det var jeg som hadde et veldig lavt tempo. Og da snakker vi saaaaakte. Jetlag hadde satt inn.

Av en eller annen grunn blir jeg fortsatt trøtt når det er midt på natten hjemme. Kroppen er en fininnstilt mekanisme og det er ikke bare å forflytte den skrått over halve jorda og regne med at den vil tåle belastningen. Kroppen sier fra. Og jeg stritter imot. Og slik holder vi på kroppen og jeg. Eller jeg. Eller kroppen. Ettersom….

Hva er de største hverdagsinntrykkene jeg sitter igjen med så langt?

«Thank you, driver»

New Zealand er et veldig velkommende land, fra hilsenen alle NZ gir bussjåføren når de går av bussen «thank you, driver», de stopper alltid når du er på vei ut i veien (en stor fordel hvis du lettere i jetlag og ikke husker å se riktig vei – NZ har venstrekjøring), og blir du stående og lure på hvor du skal, inne på et museum for eksempel, kommer det folk bort til deg og spør om de kan hjelpe. Eller som en forsker som bare la alt hun skulle gjøre den dagen tilside for å følge meg opp på Maungawhaou. Turen blir en helt annen når du blir guidet av en kjentkvinne og barnehageforsker som vet alt om barnehagebarnas møter med fjellet og vulkanen, Maorikulturen og det hellige ved krateret, og naturen vi var en del av. Jeg har utforsket mye natur i byen ved å gå opp på tre av Aucklands 50 vulkaner. Jeg har besøkt Maungawhaou (Mount Eden), Pukekawa (The Auckland War Memorial Museum) og Maungakiekie (One Three Hill).

This slideshow requires JavaScript.

Nei, det ser ikke ut som Norge

Naturen er derimot veldig unorsk og de fleste vekstene som også vokser hjemme ser ut som de går på steroider her. Og, det er så grønt. GRØNT på en annen måte enn jeg har sett før. Det er subtropisk klima i Auckland og Hamilton.  Det regner mye og det vokser appelsiner, sitroner, mandariner, maccademianøtter, oliven,  kameliaer og magnoliaer i mange hager, og planter vi anser som stauder og vanskelige hos oss, er ville her.



Det er utrolig mye god mat. Jeg foretrekker vegetar når det er mulig og det er ikke vanskelig å finne. Det og vegan er på alle menyer jeg har sett til nå. Som Airnbnb´r uten tilgang til fullt kjøkken spiser jeg i hvert fall et måltid ute om dagen og jeg har bare hatt gode opplevelser. Det ser veldig delikat ut og smaker kjempegodt.


Om jeg har det bra?

Det er nytt, det er annerledes, det er første gang jeg reiser lenge alene siden jeg var 19. Det er nye lukter, ny luft, merkelig vann, andre lyder, det er regn og vind, og sol, og grått, og blått, og varmt og kaldt innenfor 10 minutter. Jeg er mye alene, jeg skriver, jeg leser, jeg fotograferer, jeg tenker MYE, og jeg tar inn menneskene, naturen og kulturen. Jeg vender meg foreløpig ikke til å se riktig vei når jeg går over veien, at låsen skrus motsatt vei, at du går inn venstre dør, passerer på venstre, og jeg kløner ekstremt mye. Jeg snakker engelsk, jeg stotrer engelsk, jeg leter etter ord og begreper, og jeg forsøker.  Jeg tror det er bra å tankevende. Tenke om. Tumle tanker. Kanskje oppstår det nye forbindelser? Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det bra.


                                     Neste: Universitetene Auckland og Hamilton





«Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet

Det er nesten et år siden jeg skrev sist. Da ble en plan jeg hadde lagt brått lagt til side. I et doktorgradsløp flyttes planer stadig. Som i livet selv. Planen med å skrive jevnlig i bloggen, ble den motsatte. Ambisjonene mine har senket seg, og jeg forholder meg til den tiden som er, innimellom. Akkurat nå er det et lite vindu, og det har også meldt seg et behov for å skrive litt, etter et besøk på Trollet.


Et gjemmested, et skyggeteater, et lysspill, en rolig krok …


For et par uker siden var jeg invitert til Kalmar gjennom Reggio Emilia Institutet for å holde forelesning om boka mi «Gjenbruk som kreativ kraft». I Kalmar ligger Trollet, en barnehagenhet jeg har drømt om å få besøke lenge. Mia Mylesand, forfatteren av  ”Bygg og konstruksjon” og atelierista ved Trollet tok kontakt og inviterte meg på besøk.

Morgenen etter ble jeg møtt av Marina, som er utepedagog. På Trollet er Marinas oppgaver å starte dagen med å planlegge og legge til rette for barns lek og læring i barnehagens uterom. Vi begynte på uteområdet for de yngste, 1- og 2-åringene. Marina hentet vann i kanner, åpnet skap og binger hvor materialene ble oppbevart. I så og si alle kroker av barnehagens uterom var det noe å leke med, bli nysgjerrig på og utforske, og lære. De minst 100 språkene syntes i valgene som var gjort, og alt virket gjennomtenkt. Av frykt for å ikke virkelig ivareta all tenkningen, og av dyp respekt for alt arbeidet som er lagt ned i utarbeiding av rom både ute og inne, vil jeg ikke engang forsøke å reformulere alt jeg ble fortalt. Jeg vil heller formulere tanker og spørsmål som oppsto i møtet mellom meg og materialene, i de ulike rommene.

This slideshow requires JavaScript.

Om materialer i barnehagen 

I det siste har jeg hatt en bekymring for hvor materialene har blitt av i barnehagene. De er færre, mer ferdigdefinerte og også mer utilgjengelige, noe som også bekreftes av noe forskning. Gleden er derfor stor når jeg kommer til barnehager som har en bevissthet når det gjelder de materialene barn tilbys, som man blant annet ofte finner i Reggio Emilia inspirerte barnehageenheter. Det er her jeg ønsker å ha fokus i dette innlegget. For hvordan kan barnehager som har mangfoldige komplekse rom og materialer bidra til å inspirere andre? Hvordan kan vi øke kunnskapen om hva mangfold av materialer kan bidra til i barns lek og læring? Hvordan kan vi bygge kompetanse, og utdanne pedagoger som har kunnskap om rom, og hvilke materialer som er egnet, som vet hvor materialene kan hentes, og hvordan vi kan bygge og dele generell kunnskap om materialers potensialer? 

En vei inn kan være å forske. Jeg startet først i form av pedagogiske dokumentasjoner og refleksjoner sammen med andre ansatte og barna i barnehagen jeg var ansatt, så gjennom gjenbrukssentrene jeg var med å starte, og nå som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Mitt felt er gjenbruksmaterialer. Jeg forsker på selve møtet mellom menneskene og materialene. Det forskes også av flere akkurat nå, på materialer og rom, både innen for fagområdet Kunst, Kultur og Kreativitet, og innenfor Pedagogikk, i mindre og større prosjekter. Jeg ser fram til at vi, sammen med utallige barnehagers barn og personaler, og gjenbruksentre, skal bringe mer kunnskap til bords.

Materialer som pedagogisk holdning

Og det er her jeg vil gå tilbake til Trollet. Det å tilby materialer handler om et helhetlig tankesett, og er fundamentert i Trollets virksomhetside. Ved barnehagen synes det at det er gjort valg, både i hva slags materialer som tilbys, hvordan de skal tilbys, hvilke de kan kombineres med og om de er bærekraftige i et lengre eller kortere perspektiv. De introduseres planlagt slik at barna får tid til å bli kjent med, utforske materialenes potensialer gjennom å ha det i hendene, og prøve de ut i ulike kombinasjoner. Hvis vi tilbyr barn å holde på med vann, tenker vi på forhånd rundt vannets egenskaper og potensialer? Reflekterer vi rundt hva vi tenker at barn skal få erfaring med? Tenker vi også vann i et bærekraftig perspektiv? Samler vi regnvann, og sparer og gjenbruker vann? – Ved Trollet tilbys vann i små mengder, og i den grad det er mulig brukes det samme vannet flere ganger. 

Materialer som natur og kultur

Trollet har alle barna og familiene hatt sommeroppgave hvor de skulle samle inn naturmaterialer til arbeid med mandalaer, eller ulike tablåer med naturmaterialer. I tillegg finnes det mange steder hvor barna møter naturmaterialer, muligheter for å forske med, og om natur, og få ulike erfaringer med natur. Kombinasjoner hvor estetiske opplevelser er sentrale går igjen som en rød tråd gjennom alle møtene det tilrettelegges for.

This slideshow requires JavaScript.


Materialer som kropp, bevegelse, problemløsning og utforskning 

Både inne og ute er det lagt til rette for bygg og konstruksjon. De ulike rommene i rommene inviterer og inspirerer gjennom installasjoner, bilder fra nærmiljø, og ulike digitale og analoge verktøy, som projektor, og overhead. Når vi tar i bruk (gjenbruks)materialer, kjøper vi, eller henter vi inn overskudds- og/eller feil materialer fra bedrifter? Bruker vi foreldrenes og barnas kompetanse for å hente inn materialer fra hjemmenes kjeller og loft, fra bedriftene foreldrene representerer, og fra nærmiljøene? Sørger vi for at vi kjenner til hva de inneholder og om de egner seg i barnehagen?

This slideshow requires JavaScript.

Materialer som estetiske opplevelser og erfaringer

Det legges opp til skapende fellesaktiviteter for de yngste, slik at de skal gjøre seg estetiske erfaringer sammen. Da er det valgt ulike store flater, som et stort bord som er dekket med tykt papir, eller et stort rør. Store flater eller materialer inviterer til å jobbe sammen har jeg lært av Gunvor Løkken (2004), og selv erfart gjennom arbeid i barnehage og gjenbrukssentre. På alle uteområdene, er det også staffelier, bord hvor man kan jobbe med leire, med mosaikk, eller andre åpne og fleksible materialer, alle stedene inviterer til at flere kan jobbe sammen. I barnehagens mange rom, legger vi til rette for sansemessige erfaringer og estetiske møter mellom barn og materialer. Tenker vi gjennom hvor i barnehagen vi kan legge til rette for øyeblikk av overraskelser, forundring, fortryllelse og forvandling?

This slideshow requires JavaScript.


Takk Trollet, for velkomst, inkludering og tid fra både barn og voksne. For alvoret og respekten dere viser barn gjennom satsing på rom og materialer. Jeg fikk danse med en flokk, leke ute med en annen, og diskutere og reflektere med flere pedagoger. Hos dere kjente jeg på glede, lekelyst, utforskertrang, vitebegjær og stor lyst til å forske mer. Jeg kommer igjen.








Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv



Lånt fra Sigvei Ringvolds instagramkonto, med tillatelse

I dag skulle jeg sittet på fly til New Zealand. En forskertur til Auckland og Sydney i Australia som skulle vare i tre måneder. I stedet sitter jeg på tog hjem til Telemark. En uventet oppdagelse i kroppen av den ufarlige typen gjør at jeg i stedet må vente på en operasjon. Et års planlegging er lagt til side: billetter, bookinger, abstrakter, bestillinger med mere er avbestilt og kansellert, og alle som var involvert i min tur er orientert. Det blir ventetid. Det er jeg så himla dårlig til. Utålmodighet er drivkraften min, men i dette tilfellet kan den bli min verste fiende.

– Skal jeg bare sitte her å vente liksom? Særlig.

Det går gjetord om at doktorgradsarbeid ofte byr på utfordringer for kropp, for familie og for omgivelsene. Men, er det sant? Perioden man er doktorgradsstudent er over 3 eller 4 år, og ofte lengre. Det er en ganske lang tid av et liv. Det er relativt vanlig at det skjer ting i folks liv i løpet av tid som strekker seg over år, som sykdom, død og skilsmisser.  Like vanlig som det kan skje fine ting som forelskelser, graviditeter og fødsler.

Er det ikke bare selve livet vi snakker om når vi snakker om alt som kan skje i doktorgraden? Hvorfor skal den få skylda egentlig? Doktorgradsarbeidet gir meg mulighet til fordype meg i det jeg er mest interessert i. Den spenner ikke ben, den gjør meg ikke syk og den tar definitivt ikke fra meg mennesker jeg er glad i. Er den ikke bare en del av tiden som går?

Jeg tror det er på tide å snu tanken. Kanskje ikke bare når man går igang med et doktorgradsprosjekt, men generelt. Jeg blir ikke syk av å holde på med noe jeg er interessert i – jeg blir ivrig, engasjert og inspirert. Jeg mister ikke en farmor fordi jeg holder på med doktorgrad, men fordi hun var over 97 år. Forstår du?

Livet som doktorgradsstudent er like variert, komplekst og utfordrende som alle andre perioder i livet. Vi er ikke i satt i en unik posisjon, vi har søkt og siden valgt den. Vi vet at det er krevende og tidskonsumerende. Og ledelse, samfunn og program minner oss stadig om at vi kjemper mot klokka, den normerte tida er tida vi får. Vi kan i perioder sprenge alle tidsrammer for hva som er en arbeidsdag, når på døgnet vi arbeider og hvordan vi disponerer tida. Dette er ikke unikt, mange andre har det også sånn i sine yrker. Jeg har venner, innenfor kunst og kultur, eller som gründere, som alltid jobber sånn. De lager ny norsk dramatikk fordi verden trenger det, tryller fantastiske kostymer ut av et minimumsbudsjett, lager magiske scenografier, og designer overveldende og tankevekkende utstillinger. De baker økologisk supergodt brød når bare avisbudet er oppe, lager popup-restauranter når de mangler gode utesteder, spiller gledesfylte konserter for et minimum av et publikum eller lager mesterskap i isbading for moro skyld. De drives av lyst, glede og motivasjon. Alt de gjør må ta den tiden det tar for å bli ferdig. De har et beundringsverdig høyt tempo, konsentrasjon og drivkraft. De er utålmodige, og de får til fantastiske ting.

Så selv om jeg i et tidligere innlegg skrev om frustrasjonen over å aldri få tid til å skrive, og verdien av innimellomskriving, påstår jeg at det som er unikt for doktorstipendiat-tilværelsen er privilegiet tid. Jeg har fleksible dager, selv om jeg har lange dager, og kan tillate meg å tenke lange langsomme tanker, og bruke en hel uke på å lage en god setning. Jeg møter forskere fra hele verden, jeg leser faglitteratur som snur opp ned på tidligere forestillinger, og kan tillate meg å diskutere et begrep med kollegaer en hel ettermiddag. Jeg drives også av lyst, glede, motivasjon, av nysgjerrighet, og ønske om å sprenge rammer for hva kunnskap, viten og forskning kan være.

Nå blir det derimot en litt rar tid. En utålmodighet som ikke så lett stagges, en kropp som har begynt å leve sitt eget liv, en høst med andre farger, og en helt ny plan. Men ingenting av dette er doktorgradsstipendiatets feil.

Så kanskje vi kan avlive myten?

Ting skjer. Kropp skjer. Livet skjer.

Det som gjenstår er aksept.



Høst på Herøya




Men men, når skal jeg skrive da?

Refleksjonsnotat fra en stipendiat på reise , og underveis –  fra Island


Vinden tok tak i kroppen, og utsikten aktiverte hele sanseapparatet

Jeg har undervisning. Studenter utvikler og utfordrer meg. Det skal lages power pointer og gruppearbeid. Nye politiske føringer og nytt fra praksisfeltet, fotografier og oppdatert tekst linkes og legges inn. Studentene fortjener mitt beste. De skal ut i praksisverden og det krever at de er godt forberedt.

– Det tar tid.

Jeg følger et doktorprogram med tekstseminarer og samlinger. Jeg går på forskerskole med fire årlige samlinger og oppgaver som skal leveres. Jeg tar mange eksamener. Jeg har verv. Skjemaer skal lages. Eposter besvares. Møter gjennomføres og mange uformelle samtaler. Liker det.  Det engasjerer å være involvert, og det er så uendelig mye å lære.

-Jo, det tar tid.

Jeg forsøker å gå på møter: personalmøter, seksjonsmøter, fordypningsmøter og FOU møter. For meg er det viktig å bli kjent med kollegaer, vite hva som skjer ,og følge faglige og organisatoriske endringer og prosesser. Jeg er også ny i høgskolesystemet, og det er mye å sette seg inn i.

-Men, joda, det tar tid.

Nylig tilbake fra NAFOL seminar på Island som i sin natur var fargesterk, og grensesprengende vakker. Som en kraftig innsprøyting av jordas indre som boblet, bruste, freste, blåste og hvinte. Jordskjelv fikk kaffekanna til å ta ørsmå dansesteg på bordet, stupet på fjellturen fikk hjertet til å ta skritt utenfor kroppen, og jeg kjente meg sårbar, tilstede og årvåken.


Når stillheten ruver – 650 meter inne i en hule skapt av en gang flytende lava

Like kraftfull og energigivende var møter innendørs med vitensterke kvinner og menn fra Norge, Island, England og Australia. I tekstseminarene ble våre forberedte tekster dekonstruert og løftet frem. Og de var gode, konstruktive, åpne og nysgjerrige de spørsmålene og kommentarene vi fikk fra Professor Jean Murray, og likeså fra stipendiatkollegaer fra Island og Norge. Som følge av dette yrer jeg av skrivelyst, og tanker om å brette teksten ut, og jobbe den frem, slik at den kan gå i dialog med spørsmålene som ble stilt.

-Og reiser, klart det, de tar tid.

Så når skal jeg skrive da? Panikken for det normerte tidsprosjektet som et doktorarbeid er, kan noen ganger melde seg. Så hvordan kan panikken tøyles? Det finnes alltids helger, morgener på tog, netter og ikke minst innimellom. Mest innimellom egentlig. Men gir innimellom tid til de lange tankene? Innimellom blir kanskje en kortere tekst, hvor tankene hamres ned etter som de slår inn. Og ofte må de redigeres igjen og igjen til de reduseres til akkurat det de er – innimellomskriblerier. Men betyr det nødvendigvis at de er mindre verdt? Kanskje er det slik at innimellomtankene ikke nødvendigvis fødes i øyeblikket? De kan ha rullet rundt i bakhodet, i dette tilfellet hentet næring fra møtet med møtet med brus, kraft og fargesterk natur som aktiverte hele sanseapparatet.


Bobler, brus, og luft i hodet

Innimellomtankene har kanskje listet seg inn bakveien, for på et passende tidspunkt gjøre seg gjeldende. For så å bli skrevet ned. Og fakta er at det er innimellom som akkurat nå er min tanketid.

I det jeg tar bussen fra Reykjavik til flyplassen danser Aurora borealis (nordlyset) svar over himmelen.

Det meste som tar tid, gir tilbake. I tiden hvor tankene leves, fødes forhåpentlig nye. Innimellom er i øyeblikket godt nok.


Tanker fra «Tenkere i tiden»



12065470_1219545051408259_7086561054788320746_n (1)

Barnehagefolk, nr.3. fra 2015: Tenkere i tiden. Tidsskriftet Barnehagefolk, med redaktør Mona Lisa Angell i førersetet, viet et helt nummer til våre tids tenkere høsten 2015. Modig. Viktig. Banebrytende. Fantastisk. Jeg frydet meg når jeg leste den i høst. Filosofer/tenkere, presentert av kloke og utfordrende skribenter fra ulike Høgskoler, Universiteter i Norge og Sverige. Hører fra ulike hold at «Tenkere i tiden» eller artikler i det, har blitt pensum enkelte steder. Det gleder.

Når jeg begynte å tenke med filosofer i barnehagen fikk barnehagepraksisen flere farger, og jeg synes tenkningen bidro til å komme tettere på min egen praksis. Jeg fikk en hel mengde nye måter å utforske og utfordre praksisen på, mange par briller, og det trengs for å kunne gå i dialog med det komplekse en barnehagehverdag kan være: «Gjennom å undersøke det som ikke  sies og gjenkalle  historier, minner  og fortolkninger som har «slått rot», kan tvetydigheter og paradokser løftes fram» skriver Ann Sofi Larsen i sin tekst om Derrida (Barnehagefolk, 2015:52). Kanskje krever det mot å gi seg i kast med filosofisk tenkning rundt pedagogisk praksis? Det synes i hvert fall jeg den første gangen. Og det kjenner jeg noen ganger fortsatt. Men det er også berikende og gledesfylt når pedagogikkens muligheter ekspanderer i dialog med filosofi og tenkning. I pedagogisk dialog, for eksempel gjennom pedagogisk dokumentasjon, hvor disse forbindelsene og øyeblikkene kan oppstå: «Når vi virkelig tenker, er det som en fest» (Deleuze, 1968), og slike «tankemessige festligheter starter med et slag mot tanken, et slag som tvinger tanken ut av dens ordinære vaner. Det er noe som bringer tanken ut av balanse.» skriver Ninni Sandvik i sin tekst om Deleuze , og fortsetter med: «Vi kan endatil bli overrumplet av tanken, svimmel av ideene som lister seg på bakfra, eller slått ut av assosiasjonene som slår ned som en bombe. Vi blir berørt, forført og bortført på et vis. Resultatet kan være at vi kjenner den svimlende gleden over å ha tenkt noe ubegripelig annerledes og forfriskende (Barnehagefolk, 2015: 39). En refleksjonssøkt med personalet over dokumentasjoner kan nettopp kjennes som en beruselse. Tankene, ideene, refleksjonene snurrer i rommet, utfordrer, skaper og får betydning for pedagogisk praksis, når det gjelder etikk, utforming av rom, materialer, barnegruppene, for formulering av virksomhetensideen med mere.

Men hvordan kan ting, artefakter og materialer virke og bidra? Tove Lafton skriver i sin tekst om Latour «Tingene  eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem» (Barnehagefolk, 2015: 26). «Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Omsorg formes gjennom omsorgsfulle danser», skriver Karin Gunnarson i sin tekst (Barnehagefolk, 2015: 34). I min egen tekst om Barad skriver jeg om hvordan materialiteter virker med og danner kunnskap, og hvordan jeg har anerkjent materialitetenes betydning, sett det og samtidig oversett det. (Barnehagefolk, 2015: 21). I mitt eget doktorgradsarbeid fordyper jeg meg i materialitetsteorier, og kunnskap om materialiteter og hvordan de kan bidra til barns estetiske utforskning blir mer og mer interessant, og samtidig blir det også veldig klart for meg at det er ikke bare jeg som har sett og oversett materialitetenes betydning.

Jeg håper og tror at barnehagefolket har lest, og leser dette nummeret med stor interesse. Dette kan få betydning, for tenkning og handling, og for endring, forundring og utforskende øyeblikk i barnehagen. Og ikke minst, det kan bidra til å starte nye dialoger om hva pedagogikk i barnehagen kan være, og bli. Ikke minst i disse tider hvor barnehagens innhold diskuteres, nå når ny Rammeplan formuleres. Noen ganger sitter man med en følelse av maktesløs ovenfor det som kan se ut som manglende dialog og maktarroganse. Da trengs mot. Kraft. Og ikke minst tankekraft fra Tenkere i tiden. Oppfordringen er herved gitt. Grip muligheten.

Tenkere i tiden

Takk til Liv Lio som har lest «Tenkere i tiden», vært i dialog med teksten og meg. Du er, og blir «bollplanken» min. 



Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.

Det regner. Endelig!

– Ja, jeg kan si det. Men først og fremst sier jeg det ikke for meg selv, men for mine mange tusen bievenner.

Bisøster med blått pollen

Bie med blått pollen

Her på den lille øya jeg har valgt å bo, har jeg en liten bigård sammen med birøkterlaget Søtt&Surr. Og her har det vært sørgelig tørt i noen uker, og nå tar jeg meg i å glede meg over at det nå skal regne en dag eller to. En skikkelig rotbløyte er det naturen her trenger for å booste blomstring av lyng, lind, hage- og engblomster og annet sensommersnacks for biene, og i andre omgang for oss som skal høste honningen. Ut fra min korte karriere som birøkter (4. sommer), kan det se ut som det er helt nødvendig med litt variasjon i været for at biene skal ha optimale forhold: Av den grunn gleder jeg meg over denne litt mer typiske norske sommeren, enn den mer utypiske vi har hatt de to foregående årene hvor vi har hatt veldig varmt og tørt. Det har vist seg å være vanskelig for biene våre da tørt og varmt gir lite nektar og pollen, og vi har vært nødt til å gi dem nødproviant.

Men hvis vi nå zoomer ut litt. Hvorfor skrive om vær og bier i en blogg som handler om PhD-prosjektet Kreativt gjenbruk? Et bisamfunn er et fascinerende minisamfunn som stadig byr på ny kunnskap og forundring. Biene lærer meg om dem, om respekt for naturen, de dreier mitt fokus mot dem gjennom at jeg stadig oftere tar meg i å tenke… regn, bra det, for naturen, for biene, eller denne planten, er den bievennlig? Det har ført til at jeg har holdt inspirasjonsforedrag om birøkt, og fortalt om det jeg vet om bidød, og hva vi kan gjøre for å forsøke å forhindre det. Biene er sterke, og robuste, men har en stor grad av sårbarhet ovenfor menneskelig påvirkning, om det er sprøyting med ugressmiddel som forstyrrer bienes orienteringsevne, for monokulturelle avlinger, eller sykdommer. Mine stadige møter med biene øker min respekt og fascinasjon, og gjennom kunnskap om dem og nærhet til dem utvides mitt perspektiv.

Det å jobbe med kreativt gjenbruk, det å ha materialene i hendene, bruke, komponere og konstruere med dem, gir materialene verdi. Samtidig får vi kunnskap om hvor mye vi kaster, lærer mer om overskudd fra produksjon og hvor dårlig mange materialer/råstoff utnyttes. Gjennom å bruke materialene i mange ulike sammenhenger, gjennom nærhet og mer kunnskap, flyttes og utvides perspektivet. Å flytte blikket skaper en bevegelse som også gjør noe med hvem hver av oss er og kan bli, hvordan vi handler og hva slags holdninger vi har fordi vi begynner å se oss selv som en del av en større sammenheng. Gjensidighet. Gjensidig avhengig. Små valg som ikke å bruke gift i hagen, plante bievennlige planter, kjøpe mindre nytt, tenke kreativt rundt innredning og materialer, og tilby et alternativ, kan gjøre en forskjell. Om ikke som umiddelbare og store utslag i verdenssammenhengen, så som en langsom endringsprosess som kan bety noe for framtida. Fra et fokus på individet til et mer kollektivt fokus og kanskje også fra et antroposentrisk (menneskesentrert) til et mer biosentrert fokus. Mennesket som en av naturen, ikke rangert øverst.

I disse dager ser jeg på videoopptak av barns estetiske utforskning med gjenbruksmaterialer og her vil jeg ikke forskuttere noe annet enn å si at det er spennende. Jeg ser ikke bare på det som er, men hva det kan bli, tilblivelser i mennesket og de ulike materialitetene, og samspillet dem imellom. For meg handler forskning nettopp om å evne å se det som skjer i øyeblikket inn en større sammenheng. Det handler om å kunne transformere øyeblikket på en slik måte at det kan få betydning for flere.

Å inneha kunnskap om noe som man vil dele med andre kan gjøre en forskjell, som den kunnskapen jeg tilegner meg gjennom birøkt, om plantene biene foretrekker, om livene de lever, og om den innsatsen de gjør i det korte livet de tross alt har. Hvor totalt avhengig vi er av biene (da alle bier, ikke bare honningbier) for pollinering av planter. En gjensidighet. For biene handler det også om stadige tilblivelser, i en mer biologisk forstand. De jobber steinhardt fra de er født til de dør, og har ulike oppgaver gjennom hele sitt korte liv som bidrar til bisamfunnets liv og overlevelse. Det er vanskelig å tenke seg at biene gir rom for kreativitet stor plass. Selv om alt tyder på at de er meget tilpasningsdyktige når det er innenfor rammer de kan rå over. Men hvem vet, kanskje finnes det en punkebie som bygger mer enn sekskantet celle, eller en kreativ bie som dirigerer hvor trekkbiene skal legge pollenet for at det skal bli en vakkert komponert pollentavle? Hvem vet?Bitavle