Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.

 

 

New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland

I løpet av mine fem uker på New Zealand besøkte jeg to forskjellige universiteter, forskere ved barnehagelærerutdanningene, samt master og phd studenter. Jeg møtte mange spennende og relevante forskere, og har også fått følge forelesninger. Jeg har presentert min egen forskning på et seminar om internasjonal forskning på Waikato, og holdt en populærvitenskapelig forelesning i en av barnehagene, Kid´s domain. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om tre momenter som har berørt meg sterkt, Te Wharaki (læreplan for barnehagene), de estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen og perspektiver på kjønn og seksualitet.

 

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Te Wharaki

Barnehagene på NZ har akkurat fått en oppdatert rammeplan, basert på den som kom 1996, Te Wharaki, som er verdenskjent blant annet for å være på to språk, maori og engelsk, og hvor to kulturer beskrives, og identiteter skapes. Barnehagene er tospråklige,  og det etterstrebes at begge språk, både Te Reo og Engelsk brukes i hverdagen.

«Unique in its bicultural framing, Te Whāriki expresses our vision that all children grow
up in New Zealand as competent and con dent learners, strong in their identity, language and culture. It emphasises our bicultural foundation, our multicultural present and the shared future we are creating. It encourages all children to learn in their own ways, supported by adults who know them well and have their best interests at heart.» (Te Wharaki, p 2.) Te Wharaki 

Før jeg dro til NZ leste jeg meg opp på New Zealand og mens jeg har vært her har jeg vært på flere historiske museer. Mange av forskerne har også bidratt med oppdatert historie og kulturkunnskap, og nyanserte betraktninger fra dagens New Zealand. Jeg har stadig tatt meg i å tenke hvordan det hadde vært å vokse opp i Norge og Norden hvis vi hadde gjort de samme grepene i forhold til vår urbefolkning, som de har gjort på New Zealand.

De estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen

De estetiske fagene har et semester hver i førskolelærerutdanningen. Da drama og danselærer Adrienne Sansom viste meg noen av arbeidene fra atelierene ble det tydelig for meg hvor fundamentert dette er i utdanningen. Jeg har også vært på fire barnehagebesøk og sett resultatet av at førskolelærerne har et så stort fokus på estetiske fag (kommer i eget innlegg). Jeg snakket også lenge med en student på barnehageenheten Kids Domain som går på noe som kan ligne på vår HIOA´s ABLU. Hun jobber tre dager i barnehagen, og er to dager student. Hun var veldig entusiastisk i forhold til utdanningen og spesielt oppmerksom og glad for det store fokuset på de estetiske fagene. Hun mente det gjorde en så stor forskjell for henne som pedagog – for hvordan hun kunne møte barnas estetiske utforskning og ulike uttrykk.

 

Kunstverk fra lærerstudentene, Auckland

Atelieret Auckland

Atelieret Auckland

Atelieret Auckland

 

Perspektiver på kjønn og seksualitet

And Pasley, en phd student jeg har tilbrakt mye tid sammen med, inviterte meg til å følge en forelesning fra Louise Allens kurs om Gender og Sexuality, «Queer and gender diverse youth» med foreleseren Hayley McGlashan. Å gå inn på hele forelesningen blir for omfattende, men for å gi dere en ide, startet forelesningen med at vi skulle dele med studenten ved siden av, hvilket pronomen vi ville bli tiltalt med, hvilken kultur vi har vokst opp i, om vi så for oss at kjønnsidentiteten ville endre seg i nær framtid, og om det fantes flere enn to pronomen han/hun i språket eller kulturen vi kommer fra. I forelesningen fikk vi høre om hva koloniseringen har brakt med seg av skam som ikke tidligere eksisterte i Maorikulturen og på Stillehavsøyene når det gjaldt seksualitet, og/eller usikker kjønnsidentitet. Hayley McGlashan fortalte hvordan de nå jobber for å løfte tilbake de begrepene som tidligere ble brukt, for å skape rom og stolthet for kulturer som ikke ønsker å ha de kjønnskategoriene som vesten representerer. Å tillate å tenke kjønn som noe flytende, noe som ikke kan holdes fast, og unngå å stereotype.

Forflytning

Den delen av reisen som jeg har gjort til nå på New Zealand, har vært preget av tankemessige forflytninger. Hjernen har måttet folde seg ut, og ta inn mer enn den egentlig kan absorbere. Kanskje også fordi jeg ikke har hatt så mye tid før, til å fordype meg, hittil i doktorgraden. Jeg leser og tenker mye, drøvtygger tidligere tanker, og gir dem nye formuleringer, og kobler opp andre og forskjellige forbindelser.

Ved Waikato fikk jeg presentere forskningen min for professorer og forskere som bruker helt andre teoretiske perspektiver og jeg ble møtt med respekt og nysgjerrighet. Jeg fikk mange interessante spørsmål som det kjennes viktig å ta med seg videre, og har fått øve meg i å møte konstruktive kritiske stemmer. En av de, var for eksempel, professor Margaret Carr, hovedforfatteren til Te Waraki, en annen en professor i psykologi, som jobber med kvantitativ forskning.

I går var det farvel, og jeg reiste videre til Melbourne. Jeg kan ikke annet enn å takke for muligheten jeg har fått, og alle menneskene som har tatt seg tid til å møte og gå i dialog med meg.

So, thank you Sonja Arndt and Marek Tesar for making this possible and introducing me to brilliant researchers and practitioners, thanks a bunch to And, Elba, Vero, Janita, Adrienne, Sandy, Rebekka, Judit for making the time – to meet me, discuss and reflect and even taking so good care of me. It made such a difference. I am so grateful.

Arohanui

Nina

New Zealand – Møter i natur og kultur

Nå har jeg vært på New Zealand i 12 dager.  Dager som like så godt kunne vært måneder når det gjelder inntrykk. Jeg har allerede flyttet en gang. Fra Auckland til Hamilton.

Jeg hadde en veldig ukomplisert flyreise (bestem deg for at det ikke er langt, og slett ikke umulig) ankom jeg Auckland flyplass grytidlig om morgenen. Og gjett om det var kø. Kø for passkontroll, og kø for bagasjekontroll, og kø for oss som er turgåere eller har husdyr. Som bier, for eksempel.

New Zelandske honningbier

Husdyrkontroll

Rett før vi landet måtte jeg fylle ut et skjema om jeg hadde husdyr, gikk turer i skog og mark, og om skoa kunne ha frø eller mikroorganismer? Det er mulig jeg kjente på et snev av panikk akkurat da. Litt irrasjonell etter en lang tur kan jeg huske at jeg tenkte – kan de nekte meg å komme inn fordi jeg har bier? For bier, det er husdyr, og honning for eksempel er det absolutt ikke lov å ta med, selv ikke som gaver. Forøvrig ikke noe annen mat heller. Jeg fylte ærlig ut skjemaet og stilte meg i køen av «turgåere» og «husdyrholdere». Da jeg kom fram til husdyrturgåer-kontrollen fortalte jeg hvorfor jeg hadde skrevet ja, og at jeg hadde vasket skoa mine. Skoa ble funnet fram, og jammen var det ikke noen ørmsmå partikler av jord som fortsatt satt i sprekkene på joggeskoa, og mens jeg ble stående med spørsmålstegn i øya gikk dama avgårde med skoa mine, og jeg og all bagasjen min skulle gjennom en spesialskanner.

New Zealand har en av strengeste innreisereglene i verden når det kommer til å risikere å ta inn fremmede arter for å beskytte landets økologi. Bra på alle vis, men en tålmodighetsprøve når du har 25 timers reise bak deg.

Men, det gikk bra. Skoa kom tilbake, veldig våte, og bagasjen kom igjennom.

Jeg var kommet fram.

Jetlag i Auckland

Den første dagen handlet om å bli kjent med området jeg bodde i, Onehunga, kjøpe inn mat og justere kropp og hode til ny tid og nytt sted, men allerede andre dag skulle jeg møte på Universitet. Heldigvis ble jeg hentet. Jeg ble vist rundt av Marek Tesar, og også vist til biblioteket som er der jeg kan skrive. Etter anbefaling av Marek foreslo han et besøk på Auckland Art museum, og jeg vandret rundt der, den tredje dagen. Da var jeg i det jeg vil beskrive som en zombielignende tilstand. Jeg husker at jeg registrerte hvordan folk hastet forbi meg inntil jeg innså at det var jeg som hadde et veldig lavt tempo. Og da snakker vi saaaaakte. Jetlag hadde satt inn.

Av en eller annen grunn blir jeg fortsatt trøtt når det er midt på natten hjemme. Kroppen er en fininnstilt mekanisme og det er ikke bare å forflytte den skrått over halve jorda og regne med at den vil tåle belastningen. Kroppen sier fra. Og jeg stritter imot. Og slik holder vi på kroppen og jeg. Eller jeg. Eller kroppen. Ettersom….

Hva er de største hverdagsinntrykkene jeg sitter igjen med så langt?

«Thank you, driver»

New Zealand er et veldig velkommende land, fra hilsenen alle NZ gir bussjåføren når de går av bussen «thank you, driver», de stopper alltid når du er på vei ut i veien (en stor fordel hvis du lettere i jetlag og ikke husker å se riktig vei – NZ har venstrekjøring), og blir du stående og lure på hvor du skal, inne på et museum for eksempel, kommer det folk bort til deg og spør om de kan hjelpe. Eller som en forsker som bare la alt hun skulle gjøre den dagen tilside for å følge meg opp på Maungawhaou. Turen blir en helt annen når du blir guidet av en kjentkvinne og barnehageforsker som vet alt om barnehagebarnas møter med fjellet og vulkanen, Maorikulturen og det hellige ved krateret, og naturen vi var en del av. Jeg har utforsket mye natur i byen ved å gå opp på tre av Aucklands 50 vulkaner. Jeg har besøkt Maungawhaou (Mount Eden), Pukekawa (The Auckland War Memorial Museum) og Maungakiekie (One Three Hill).

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Nei, det ser ikke ut som Norge

Naturen er derimot veldig unorsk og de fleste vekstene som også vokser hjemme ser ut som de går på steroider her. Og, det er så grønt. GRØNT på en annen måte enn jeg har sett før. Det er subtropisk klima i Auckland og Hamilton.  Det regner mye og det vokser appelsiner, sitroner, mandariner, maccademianøtter, oliven,  kameliaer og magnoliaer i mange hager, og planter vi anser som stauder og vanskelige hos oss, er ville her.

 

Mat

Det er utrolig mye god mat. Jeg foretrekker vegetar når det er mulig og det er ikke vanskelig å finne. Det og vegan er på alle menyer jeg har sett til nå. Som Airnbnb´r uten tilgang til fullt kjøkken spiser jeg i hvert fall et måltid ute om dagen og jeg har bare hatt gode opplevelser. Det ser veldig delikat ut og smaker kjempegodt.

Om jeg har det bra?

Det er nytt, det er annerledes, det er første gang jeg reiser lenge alene siden jeg var 19. Det er nye lukter, ny luft, merkelig vann, andre lyder, det er regn og vind, og sol, og grått, og blått, og varmt og kaldt innenfor 10 minutter. Jeg er mye alene, jeg skriver, jeg leser, jeg fotograferer, jeg tenker MYE, og jeg tar inn menneskene, naturen og kulturen. Jeg vender meg foreløpig ikke til å se riktig vei når jeg går over veien, at låsen skrus motsatt vei, at du går inn venstre dør, passerer på venstre, og jeg kløner ekstremt mye. Jeg snakker engelsk, jeg stotrer engelsk, jeg leter etter ord og begreper, og jeg forsøker.  Jeg tror det er bra å tankevende. Tenke om. Tumle tanker. Kanskje oppstår det nye forbindelser? Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det bra.

 

                                     Neste: Universitetene Auckland og Hamilton