Om materialers identitet, Australia (del to)

Begge barnehagene jeg besøkte i Sydney hadde veiledning og samarbeid med Jessica Staines fra Koori Curriculum. Jessica jobber for å forbedre kunnskap om Australias urbefolkning Aboriginerne: The Koori Curriculum is an Aboriginal early childhood consultancy based in Sydney’s inner west. Consultants at the Koori Curriculum facilitate a range of professional development workshops for educators that help guide the inclusion of Aboriginal perspectives in early childhood curriculums  Mer om KooriCurriculum.

I de barnehagene jeg besøkte ble de aboriginske perspektivene løftet gjennom kunst, kultur og ulike materialer. Under finner du eksempler på hvordan aboriginske kunstnere blir invitert til barnehagene for å dele kunnskap om håndverkstradisjoner, gjennom for eksempel det å lage ulike dyr av strå og tråd.

 

Like viktig som gamle håndverkstradisjoner er introduksjon og kunnskap om Australias opprinnelige natur via materialer som blader, frøkapsler, frø, blomster, ulike typer strå, altså planter som fantes også før kolonisering av Australia. Disse materialene viser seg nå i ettertid å tåle Australias ulike værfenomener bedre. Ved ekstrem tørke har disse plantene en annen måte å holde på vannet enn de planteartene som ble innført av kolonistene. Av den grunn foregår det en satsing for å rydde natur for planter som enten hindrer opprinnelige planters vekst, ikke holder på fuktighet, eller ikke har de opprinnelige plantenes evne til å holde på jorda. Planter, frøbelger og andre naturmaterialer blir altså gjeninnført i barnehagene for at barna skal få kunnskap om hvordan de er viktige i Australias historie og kultur, kunne ta vare på dem og vite hvordan de kan brukes i ulike sammenhenger.

 

Leke, lære, være… med materialer

Områdene barna kan oppholde seg har mye som inviterer til lek og læring, til aktivitet, og til hvile og tenkning. Det gjør godt for øyet å komme inn i rommene og man får umiddelbart lyst til å holde materialene i hendene da de trekker på vår oppmerksomhet (Bennet, 2010). Måten materialene er gjort tilgjengelig og deres ulike overflater, teksturer, farger og former inviterer inn. Tanken om tilgjengelighet på varierte og komplekse materialer var like stor på avdelingene for de yngste, som på de store avdelingene. I disse inne- og uterommene fikk jeg virkelig enda en gang tenkt igjennom materialer som pedagogisk holdning som jeg også tidligere har skrevet om i  «Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet.

Etter besøket på Trollet og besøkene i Oceania har det utviklet seg en tanke for en ny bok om dette i framtiden. Det viser seg, også på forskningsfeltet, at vi trenger mer kunnskap om materialer i barnehagene og også ha et større fokus på dette i utdanningene. Og ikke bare om materialenes selv, men hvordan de kan samles, gjøres tilgjengelig, kombineres, og plasseres i rommene. Heldigvis har vi gode bøker som Linda Linders (red) «Pedagogisk miljø i tanke og handling», Ann-Hege Lorvik Waterhouse «I materialenes verden» og Hege Hansons «En barnehage til begjær. Å gi form til barnehagens innhold» som tar for seg materialene på ulike vis. Mye tyder imidlertid på at det må forskes og skrives mer, og også jobbes mer praktisk med materialer i utdanningene.

 

Materialer i kjemikaliekloke barnehager

I den ene barnehagen jeg besøkte hadde tanken om mer bærekraftige miljøer også redusert noe av mangfoldet av materialene, fortalte styreren. Dette førte til blant annet til at de valgte mer naturmaterialer, og mindre gjenbruk, og da særlig gjenbruksmaterialer av plast. Dette fordi tilgang til informasjon om materialenes innhold, det vil si hva som kjemikaliekloke materialer, eller egnet i en barnehagevirksomhet, er liten i Sydney, og også at hun opplevde bevisstheten hos leverandørene av materialer og leker til å være generelt lav.

 

 

Jeg skjønner godt at man kan ende med å gjøre dette i en pedagogisk virksomhet, men synes likevel det er synd, med tanke på mangfoldet. Kunnskap om materialenes innhold ville gjort det enklere for barnehagens personale å velge kjemikalieklokt. Av den grunn burde alle byer i verden hatt et gjenbrukssenter som kunne fungert som et kompetansesenter for kunnskap om materialer og bruken av dem. I Facebookgruppa Gjenbruk/återbruk som kreativ kraft/Reuse as a creative force  har jeg valgt å legge inn all informasjon om hvordan barnehager kan arbeide for å bli mer bevisste de kjemikalier som finnes i barnehagens miljøer og dermed bli mer kjemikaliekloke. Å bli kjemikalieklok handler om alt av møbler, materialer, innredning, hva vi spiser, og hva vi vasker med. Jeg vil anbefale alle barnehager å ta en titt inn i disse dokumentene.

Materialers identitet kan også handle om å kjenne deres historie, som for eksempel når det gjelder gjenbruksmaterialer. Hva slags reise har de gjort før de kom til barnehagen? Hvilke fabrikker, butikker, eller hjem kommer de fra? Hva slags råmateriale er de laget av? Å koble materialers identitet kan lage forbindelser mellom materialene og oss, og dermed også gi dem større verdi.

Referanser:

Bennett, J. (2010). Vibrant matter: A political ecology of things. Durham & London: Duke University Press.

 

 

Reklamer

Fun, fabulous and fantastic – Australia, Sydney, del en

This blog post (and the next) will mainly be in Norwegian. I hope we all can agree that the photos speak for themselves. Big thanks to the children and practitioners at the two early childhood centres: Explore & Develop Annandale and Uniting Paddington Children’s Centre and Red Ruby Scarlet «Multiverse» and Jessica Staines «Koori Curriculum» for wonderful days of play, learning, fabulation and fun. The spaces in these two centres invited me to explore, to enjoy, to think, to learn, to cooperate and to create. I am so grateful for the possibility of a visit. 

Fleksible, utfordrende og transparente uteområder

I forbindelse med workshopen jeg holdt i Sydney, ble jeg invitert til to barnehager som jobber Reggio Emilia inspirert i Sydney: Explore & Develop Annandale and Uniting Paddington Children’s Centre, to svært forskjellige barnehager med veldig ulikt utgangspunkt, både når der gjaldt mulighet for å utvikle uteområdene og tilgang til materialer.

Det som derimot var likt var at ingen av barnehagene hadde ingen andre faste konstruksjoner eller installasjoner enn sand- og plantekasser. Dette fant jeg veldig interessant. Dette så jeg også på New Zealand, i  Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har alltid vært opptatt av at statiske lekeapparatene fort blir avkodet (og dermed kjedelige) eller i beste fall brukt på en annen måte. Av den grunn har jeg i forelesninger og foredrag ofte oppfordret til å bruke store og løse objekter for å skape mer dynamiske uteområder som for eksempel med kabeltromler, rør, planker, tønner, byggeklosser, murstein, felte trær og kasser. De uteområdene jeg fikk besøke i Sydney inspirerte til å tenke videre rundt dette, og viser at det er mulig.

Løse elementer støttes også av forskning (Hagen, 2015), som viser at uteområdets installerte lekeapparater er av mindre interesse for barna, men at de derimot foretrakk varierte og uforutsigbare lekemiljø hvor de selv kunne påvirke miljøet. Gjennom løse elementer skaper barn sin egen fantasilek med bruk av udefinerte elementer som pinner, steiner og andre tilgjengelig løsmaterialer (Hagen, 2015).

I Oceania har lekeprodusenter satset på komponenter som barna selv kan sette sammen til hvilken som helst klatre-leke-stable-gjemmested-utfordring. Uteområdene inviterer dermed barna inn til å konstruere, utforske, utfordre, forsøke, og erfare. Barn foretrekker helst dynamiske miljø hvor det finnes elementer som er formbare eller flyttbare, ifølge Nordin-Hultman (2004).

I framtiden tror og håper jeg at nordiske uteområder vil ha flere løse komponenter og større variasjon i hva barn kan konsentrere seg på, utforske med og undre seg over. Med støtte i forskning vil det forhåpentlig bli et større fokus på det barn gjør, og hvordan barn lærer med og gjennom materialer. Det fordrer at barnehagelærere i dag utdannes med kompetanse på et mangfold av materialer, og også veiledes til å tenke materialer som en pedagogisk holdning både inne og i uterommet (se også del to).

DSC_0295

Fabulous Red Ruby Scarlet on pink sandals challenged by the environments

 

Referanser:

Hagen, T. L. (2015). Hvilken innvirkning har barnehagens fysiske utemiljø på barns lek og de ansattes pedagogiske praksis i uterommet. Nordisk barnehageforskning [elektronisk ressurs], 10, 16-16.
Nordin-Hultman, E. (2004). Pedagogiske miljøer og barns subjektskaping. Oslo: Pedagogisk forum.
Odegard, N. (2015). Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt. [Reuse as a creative force. When matter comes to matter]. Oslo: Pedagogisk forum.

 

Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.

 

 

New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland

I løpet av mine fem uker på New Zealand besøkte jeg to forskjellige universiteter, forskere ved barnehagelærerutdanningene, samt master og phd studenter. Jeg møtte mange spennende og relevante forskere, og har også fått følge forelesninger. Jeg har presentert min egen forskning på et seminar om internasjonal forskning på Waikato, og holdt en populærvitenskapelig forelesning i en av barnehagene, Kid´s domain. I dette innlegget skal jeg konsentrere meg om tre momenter som har berørt meg sterkt, Te Wharaki (læreplan for barnehagene), de estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen og perspektiver på kjønn og seksualitet.

 

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Te Wharaki

Barnehagene på NZ har akkurat fått en oppdatert rammeplan, basert på den som kom 1996, Te Wharaki, som er verdenskjent blant annet for å være på to språk, maori og engelsk, og hvor to kulturer beskrives, og identiteter skapes. Barnehagene er tospråklige,  og det etterstrebes at begge språk, både Te Reo og Engelsk brukes i hverdagen.

«Unique in its bicultural framing, Te Whāriki expresses our vision that all children grow
up in New Zealand as competent and con dent learners, strong in their identity, language and culture. It emphasises our bicultural foundation, our multicultural present and the shared future we are creating. It encourages all children to learn in their own ways, supported by adults who know them well and have their best interests at heart.» (Te Wharaki, p 2.) Te Wharaki 

Før jeg dro til NZ leste jeg meg opp på New Zealand og mens jeg har vært her har jeg vært på flere historiske museer. Mange av forskerne har også bidratt med oppdatert historie og kulturkunnskap, og nyanserte betraktninger fra dagens New Zealand. Jeg har stadig tatt meg i å tenke hvordan det hadde vært å vokse opp i Norge og Norden hvis vi hadde gjort de samme grepene i forhold til vår urbefolkning, som de har gjort på New Zealand.

De estetiske fagenes plass i barnehagelærerutdanningen

De estetiske fagene har et semester hver i førskolelærerutdanningen. Da drama og danselærer Adrienne Sansom viste meg noen av arbeidene fra atelierene ble det tydelig for meg hvor fundamentert dette er i utdanningen. Jeg har også vært på fire barnehagebesøk og sett resultatet av at førskolelærerne har et så stort fokus på estetiske fag (kommer i eget innlegg). Jeg snakket også lenge med en student på barnehageenheten Kids Domain som går på noe som kan ligne på vår HIOA´s ABLU. Hun jobber tre dager i barnehagen, og er to dager student. Hun var veldig entusiastisk i forhold til utdanningen og spesielt oppmerksom og glad for det store fokuset på de estetiske fagene. Hun mente det gjorde en så stor forskjell for henne som pedagog – for hvordan hun kunne møte barnas estetiske utforskning og ulike uttrykk.

 

 

Perspektiver på kjønn og seksualitet

And Pasley, en phd student jeg har tilbrakt mye tid sammen med, inviterte meg til å følge en forelesning fra Louise Allens kurs om Gender og Sexuality, «Queer and gender diverse youth» med foreleseren Hayley McGlashan. Å gå inn på hele forelesningen blir for omfattende, men for å gi dere en ide, startet forelesningen med at vi skulle dele med studenten ved siden av, hvilket pronomen vi ville bli tiltalt med, hvilken kultur vi har vokst opp i, om vi så for oss at kjønnsidentiteten ville endre seg i nær framtid, og om det fantes flere enn to pronomen han/hun i språket eller kulturen vi kommer fra. I forelesningen fikk vi høre om hva koloniseringen har brakt med seg av skam som ikke tidligere eksisterte i Maorikulturen og på Stillehavsøyene når det gjaldt seksualitet, og/eller usikker kjønnsidentitet. Hayley McGlashan fortalte hvordan de nå jobber for å løfte tilbake de begrepene som tidligere ble brukt, for å skape rom og stolthet for kulturer som ikke ønsker å ha de kjønnskategoriene som vesten representerer. Å tillate å tenke kjønn som noe flytende, noe som ikke kan holdes fast, og unngå å stereotype.

Forflytning

Den delen av reisen som jeg har gjort til nå på New Zealand, har vært preget av tankemessige forflytninger. Hjernen har måttet folde seg ut, og ta inn mer enn den egentlig kan absorbere. Kanskje også fordi jeg ikke har hatt så mye tid før, til å fordype meg, hittil i doktorgraden. Jeg leser og tenker mye, drøvtygger tidligere tanker, og gir dem nye formuleringer, og kobler opp andre og forskjellige forbindelser.

Ved Waikato fikk jeg presentere forskningen min for professorer og forskere som bruker helt andre teoretiske perspektiver og jeg ble møtt med respekt og nysgjerrighet. Jeg fikk mange interessante spørsmål som det kjennes viktig å ta med seg videre, og har fått øve meg i å møte konstruktive kritiske stemmer. En av de, var for eksempel, professor Margaret Carr, hovedforfatteren til Te Waraki, en annen en professor i psykologi, som jobber med kvantitativ forskning.

DSC_0306

I går var det farvel, og jeg reiste videre til Melbourne. Jeg kan ikke annet enn å takke for muligheten jeg har fått, og alle menneskene som har tatt seg tid til å møte og gå i dialog med meg.

So, thank you Sonja Arndt and Marek Tesar for making this possible and introducing me to brilliant researchers and practitioners, thanks a bunch to And, Elba, Vero, Janita, Adrienne, Sandy, Rebekka, Judit for making the time – to meet me, discuss and reflect and even taking so good care of me. It made such a difference. I am so grateful.

Arohanui

Nina

New Zealand – Møter i natur og kultur

Nå har jeg vært på New Zealand i 12 dager.  Dager som like så godt kunne vært måneder når det gjelder inntrykk. Jeg har allerede flyttet en gang. Fra Auckland til Hamilton.

Jeg hadde en veldig ukomplisert flyreise (bestem deg for at det ikke er langt, og slett ikke umulig) ankom jeg Auckland flyplass grytidlig om morgenen. Og gjett om det var kø. Kø for passkontroll, og kø for bagasjekontroll, og kø for oss som er turgåere eller har husdyr. Som bier, for eksempel.

Husdyrkontroll

Rett før vi landet måtte jeg fylle ut et skjema om jeg hadde husdyr, gikk turer i skog og mark, og om skoa kunne ha frø eller mikroorganismer? Det er mulig jeg kjente på et snev av panikk akkurat da. Litt irrasjonell etter en lang tur kan jeg huske at jeg tenkte – kan de nekte meg å komme inn fordi jeg har bier? For bier, det er husdyr, og honning for eksempel er det absolutt ikke lov å ta med, selv ikke som gaver. Forøvrig ikke noe annen mat heller. Jeg fylte ærlig ut skjemaet og stilte meg i køen av «turgåere» og «husdyrholdere». Da jeg kom fram til husdyrturgåer-kontrollen fortalte jeg hvorfor jeg hadde skrevet ja, og at jeg hadde vasket skoa mine. Skoa ble funnet fram, og jammen var det ikke noen ørmsmå partikler av jord som fortsatt satt i sprekkene på joggeskoa, og mens jeg ble stående med spørsmålstegn i øya gikk dama avgårde med skoa mine, og jeg og all bagasjen min skulle gjennom en spesialskanner.

New Zealand har en av strengeste innreisereglene i verden når det kommer til å risikere å ta inn fremmede arter for å beskytte landets økologi. Bra på alle vis, men en tålmodighetsprøve når du har 25 timers reise bak deg.

Men, det gikk bra. Skoa kom tilbake, veldig våte, og bagasjen kom igjennom.

Jeg var kommet fram.

Jetlag i Auckland

Den første dagen handlet om å bli kjent med området jeg bodde i, Onehunga, kjøpe inn mat og justere kropp og hode til ny tid og nytt sted, men allerede andre dag skulle jeg møte på Universitet. Heldigvis ble jeg hentet. Jeg ble vist rundt av Marek Tesar, og også vist til biblioteket som er der jeg kan skrive. Etter anbefaling av Marek foreslo han et besøk på Auckland Art museum, og jeg vandret rundt der, den tredje dagen. Da var jeg i det jeg vil beskrive som en zombielignende tilstand. Jeg husker at jeg registrerte hvordan folk hastet forbi meg inntil jeg innså at det var jeg som hadde et veldig lavt tempo. Og da snakker vi saaaaakte. Jetlag hadde satt inn.

Av en eller annen grunn blir jeg fortsatt trøtt når det er midt på natten hjemme. Kroppen er en fininnstilt mekanisme og det er ikke bare å forflytte den skrått over halve jorda og regne med at den vil tåle belastningen. Kroppen sier fra. Og jeg stritter imot. Og slik holder vi på kroppen og jeg. Eller jeg. Eller kroppen. Ettersom….

Hva er de største hverdagsinntrykkene jeg sitter igjen med så langt?

«Thank you, driver»

New Zealand er et veldig velkommende land, fra hilsenen alle NZ gir bussjåføren når de går av bussen «thank you, driver», de stopper alltid når du er på vei ut i veien (en stor fordel hvis du lettere i jetlag og ikke husker å se riktig vei – NZ har venstrekjøring), og blir du stående og lure på hvor du skal, inne på et museum for eksempel, kommer det folk bort til deg og spør om de kan hjelpe. Eller som en forsker som bare la alt hun skulle gjøre den dagen tilside for å følge meg opp på Maungawhaou. Turen blir en helt annen når du blir guidet av en kjentkvinne og barnehageforsker som vet alt om barnehagebarnas møter med fjellet og vulkanen, Maorikulturen og det hellige ved krateret, og naturen vi var en del av. Jeg har utforsket mye natur i byen ved å gå opp på tre av Aucklands 50 vulkaner. Jeg har besøkt Maungawhaou (Mount Eden), Pukekawa (The Auckland War Memorial Museum) og Maungakiekie (One Three Hill).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Nei, det ser ikke ut som Norge

Naturen er derimot veldig unorsk og de fleste vekstene som også vokser hjemme ser ut som de går på steroider her. Og, det er så grønt. GRØNT på en annen måte enn jeg har sett før. Det er subtropisk klima i Auckland og Hamilton.  Det regner mye og det vokser appelsiner, sitroner, mandariner, maccademianøtter, oliven,  kameliaer og magnoliaer i mange hager, og planter vi anser som stauder og vanskelige hos oss, er ville her.

 

Mat

Det er utrolig mye god mat. Jeg foretrekker vegetar når det er mulig og det er ikke vanskelig å finne. Det og vegan er på alle menyer jeg har sett til nå. Som Airnbnb´r uten tilgang til fullt kjøkken spiser jeg i hvert fall et måltid ute om dagen og jeg har bare hatt gode opplevelser. Det ser veldig delikat ut og smaker kjempegodt.

IMG_6340

Om jeg har det bra?

Det er nytt, det er annerledes, det er første gang jeg reiser lenge alene siden jeg var 19. Det er nye lukter, ny luft, merkelig vann, andre lyder, det er regn og vind, og sol, og grått, og blått, og varmt og kaldt innenfor 10 minutter. Jeg er mye alene, jeg skriver, jeg leser, jeg fotograferer, jeg tenker MYE, og jeg tar inn menneskene, naturen og kulturen. Jeg vender meg foreløpig ikke til å se riktig vei når jeg går over veien, at låsen skrus motsatt vei, at du går inn venstre dør, passerer på venstre, og jeg kløner ekstremt mye. Jeg snakker engelsk, jeg stotrer engelsk, jeg leter etter ord og begreper, og jeg forsøker.  Jeg tror det er bra å tankevende. Tenke om. Tumle tanker. Kanskje oppstår det nye forbindelser? Jeg er alene, men ikke ensom.

Jeg har det bra.

 

                                     Neste: Universitetene Auckland og Hamilton

 

 

 

 

Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv

 

img_5419

Lånt fra Sigvei Ringvolds instagramkonto, med tillatelse

I dag skulle jeg sittet på fly til New Zealand. En forskertur til Auckland og Sydney i Australia som skulle vare i tre måneder. I stedet sitter jeg på tog hjem til Telemark. En uventet oppdagelse i kroppen av den ufarlige typen gjør at jeg i stedet må vente på en operasjon. Et års planlegging er lagt til side: billetter, bookinger, abstrakter, bestillinger med mere er avbestilt og kansellert, og alle som var involvert i min tur er orientert. Det blir ventetid. Det er jeg så himla dårlig til. Utålmodighet er drivkraften min, men i dette tilfellet kan den bli min verste fiende.

– Skal jeg bare sitte her å vente liksom? Særlig.

Det går gjetord om at doktorgradsarbeid ofte byr på utfordringer for kropp, for familie og for omgivelsene. Men, er det sant? Perioden man er doktorgradsstudent er over 3 eller 4 år, og ofte lengre. Det er en ganske lang tid av et liv. Det er relativt vanlig at det skjer ting i folks liv i løpet av tid som strekker seg over år, som sykdom, død og skilsmisser.  Like vanlig som det kan skje fine ting som forelskelser, graviditeter og fødsler.

Er det ikke bare selve livet vi snakker om når vi snakker om alt som kan skje i doktorgraden? Hvorfor skal den få skylda egentlig? Doktorgradsarbeidet gir meg mulighet til fordype meg i det jeg er mest interessert i. Den spenner ikke ben, den gjør meg ikke syk og den tar definitivt ikke fra meg mennesker jeg er glad i. Er den ikke bare en del av tiden som går?

Jeg tror det er på tide å snu tanken. Kanskje ikke bare når man går igang med et doktorgradsprosjekt, men generelt. Jeg blir ikke syk av å holde på med noe jeg er interessert i – jeg blir ivrig, engasjert og inspirert. Jeg mister ikke en farmor fordi jeg holder på med doktorgrad, men fordi hun var over 97 år. Forstår du?

Livet som doktorgradsstudent er like variert, komplekst og utfordrende som alle andre perioder i livet. Vi er ikke i satt i en unik posisjon, vi har søkt og siden valgt den. Vi vet at det er krevende og tidskonsumerende. Og ledelse, samfunn og program minner oss stadig om at vi kjemper mot klokka, den normerte tida er tida vi får. Vi kan i perioder sprenge alle tidsrammer for hva som er en arbeidsdag, når på døgnet vi arbeider og hvordan vi disponerer tida. Dette er ikke unikt, mange andre har det også sånn i sine yrker. Jeg har venner, innenfor kunst og kultur, eller som gründere, som alltid jobber sånn. De lager ny norsk dramatikk fordi verden trenger det, tryller fantastiske kostymer ut av et minimumsbudsjett, lager magiske scenografier, og designer overveldende og tankevekkende utstillinger. De baker økologisk supergodt brød når bare avisbudet er oppe, lager popup-restauranter når de mangler gode utesteder, spiller gledesfylte konserter for et minimum av et publikum eller lager mesterskap i isbading for moro skyld. De drives av lyst, glede og motivasjon. Alt de gjør må ta den tiden det tar for å bli ferdig. De har et beundringsverdig høyt tempo, konsentrasjon og drivkraft. De er utålmodige, og de får til fantastiske ting.

Så selv om jeg i et tidligere innlegg skrev om frustrasjonen over å aldri få tid til å skrive, og verdien av innimellomskriving, påstår jeg at det som er unikt for doktorstipendiat-tilværelsen er privilegiet tid. Jeg har fleksible dager, selv om jeg har lange dager, og kan tillate meg å tenke lange langsomme tanker, og bruke en hel uke på å lage en god setning. Jeg møter forskere fra hele verden, jeg leser faglitteratur som snur opp ned på tidligere forestillinger, og kan tillate meg å diskutere et begrep med kollegaer en hel ettermiddag. Jeg drives også av lyst, glede, motivasjon, av nysgjerrighet, og ønske om å sprenge rammer for hva kunnskap, viten og forskning kan være.

Nå blir det derimot en litt rar tid. En utålmodighet som ikke så lett stagges, en kropp som har begynt å leve sitt eget liv, en høst med andre farger, og en helt ny plan. Men ingenting av dette er doktorgradsstipendiatets feil.

Så kanskje vi kan avlive myten?

Ting skjer. Kropp skjer. Livet skjer.

Det som gjenstår er aksept.

 

img_2480

Høst på Herøya

 

 

 

Men men, når skal jeg skrive da?

Refleksjonsnotat fra en stipendiat på reise , og underveis –  fra Island

DSC_1366

Vinden tok tak i kroppen, og utsikten aktiverte hele sanseapparatet

Jeg har undervisning. Studenter utvikler og utfordrer meg. Det skal lages power pointer og gruppearbeid. Nye politiske føringer og nytt fra praksisfeltet, fotografier og oppdatert tekst linkes og legges inn. Studentene fortjener mitt beste. De skal ut i praksisverden og det krever at de er godt forberedt.

– Det tar tid.

Jeg følger et doktorprogram med tekstseminarer og samlinger. Jeg går på forskerskole med fire årlige samlinger og oppgaver som skal leveres. Jeg tar mange eksamener. Jeg har verv. Skjemaer skal lages. Eposter besvares. Møter gjennomføres og mange uformelle samtaler. Liker det.  Det engasjerer å være involvert, og det er så uendelig mye å lære.

-Jo, det tar tid.

Jeg forsøker å gå på møter: personalmøter, seksjonsmøter, fordypningsmøter og FOU møter. For meg er det viktig å bli kjent med kollegaer, vite hva som skjer ,og følge faglige og organisatoriske endringer og prosesser. Jeg er også ny i høgskolesystemet, og det er mye å sette seg inn i.

-Men, joda, det tar tid.

Nylig tilbake fra NAFOL seminar på Island som i sin natur var fargesterk, og grensesprengende vakker. Som en kraftig innsprøyting av jordas indre som boblet, bruste, freste, blåste og hvinte. Jordskjelv fikk kaffekanna til å ta ørsmå dansesteg på bordet, stupet på fjellturen fikk hjertet til å ta skritt utenfor kroppen, og jeg kjente meg sårbar, tilstede og årvåken.

DSC_1270

Når stillheten ruver – 650 meter inne i en hule skapt av en gang flytende lava

Like kraftfull og energigivende var møter innendørs med vitensterke kvinner og menn fra Norge, Island, England og Australia. I tekstseminarene ble våre forberedte tekster dekonstruert og løftet frem. Og de var gode, konstruktive, åpne og nysgjerrige de spørsmålene og kommentarene vi fikk fra Professor Jean Murray, og likeså fra stipendiatkollegaer fra Island og Norge. Som følge av dette yrer jeg av skrivelyst, og tanker om å brette teksten ut, og jobbe den frem, slik at den kan gå i dialog med spørsmålene som ble stilt.

-Og reiser, klart det, de tar tid.

Så når skal jeg skrive da? Panikken for det normerte tidsprosjektet som et doktorarbeid er, kan noen ganger melde seg. Så hvordan kan panikken tøyles? Det finnes alltids helger, morgener på tog, netter og ikke minst innimellom. Mest innimellom egentlig. Men gir innimellom tid til de lange tankene? Innimellom blir kanskje en kortere tekst, hvor tankene hamres ned etter som de slår inn. Og ofte må de redigeres igjen og igjen til de reduseres til akkurat det de er – innimellomskriblerier. Men betyr det nødvendigvis at de er mindre verdt? Kanskje er det slik at innimellomtankene ikke nødvendigvis fødes i øyeblikket? De kan ha rullet rundt i bakhodet, i dette tilfellet hentet næring fra møtet med møtet med brus, kraft og fargesterk natur som aktiverte hele sanseapparatet.

DSC_1419

Bobler, brus, og luft i hodet

Innimellomtankene har kanskje listet seg inn bakveien, for på et passende tidspunkt gjøre seg gjeldende. For så å bli skrevet ned. Og fakta er at det er innimellom som akkurat nå er min tanketid.

I det jeg tar bussen fra Reykjavik til flyplassen danser Aurora borealis (nordlyset) svar over himmelen.

Det meste som tar tid, gir tilbake. I tiden hvor tankene leves, fødes forhåpentlig nye. Innimellom er i øyeblikket godt nok.

.

Tanker fra «Tenkere i tiden»

 

 

12065470_1219545051408259_7086561054788320746_n (1)

Barnehagefolk, nr.3. fra 2015: Tenkere i tiden. Tidsskriftet Barnehagefolk, med redaktør Mona Lisa Angell i førersetet, viet et helt nummer til våre tids tenkere høsten 2015. Modig. Viktig. Banebrytende. Fantastisk. Jeg frydet meg når jeg leste den i høst. Filosofer/tenkere, presentert av kloke og utfordrende skribenter fra ulike Høgskoler, Universiteter i Norge og Sverige. Hører fra ulike hold at «Tenkere i tiden» eller artikler i det, har blitt pensum enkelte steder. Det gleder.

Når jeg begynte å tenke med filosofer i barnehagen fikk barnehagepraksisen flere farger, og jeg synes tenkningen bidro til å komme tettere på min egen praksis. Jeg fikk en hel mengde nye måter å utforske og utfordre praksisen på, mange par briller, og det trengs for å kunne gå i dialog med det komplekse en barnehagehverdag kan være: «Gjennom å undersøke det som ikke  sies og gjenkalle  historier, minner  og fortolkninger som har «slått rot», kan tvetydigheter og paradokser løftes fram» skriver Ann Sofi Larsen i sin tekst om Derrida (Barnehagefolk, 2015:52). Kanskje krever det mot å gi seg i kast med filosofisk tenkning rundt pedagogisk praksis? Det synes i hvert fall jeg den første gangen. Og det kjenner jeg noen ganger fortsatt. Men det er også berikende og gledesfylt når pedagogikkens muligheter ekspanderer i dialog med filosofi og tenkning. I pedagogisk dialog, for eksempel gjennom pedagogisk dokumentasjon, hvor disse forbindelsene og øyeblikkene kan oppstå: «Når vi virkelig tenker, er det som en fest» (Deleuze, 1968), og slike «tankemessige festligheter starter med et slag mot tanken, et slag som tvinger tanken ut av dens ordinære vaner. Det er noe som bringer tanken ut av balanse.» skriver Ninni Sandvik i sin tekst om Deleuze , og fortsetter med: «Vi kan endatil bli overrumplet av tanken, svimmel av ideene som lister seg på bakfra, eller slått ut av assosiasjonene som slår ned som en bombe. Vi blir berørt, forført og bortført på et vis. Resultatet kan være at vi kjenner den svimlende gleden over å ha tenkt noe ubegripelig annerledes og forfriskende (Barnehagefolk, 2015: 39). En refleksjonssøkt med personalet over dokumentasjoner kan nettopp kjennes som en beruselse. Tankene, ideene, refleksjonene snurrer i rommet, utfordrer, skaper og får betydning for pedagogisk praksis, når det gjelder etikk, utforming av rom, materialer, barnegruppene, for formulering av virksomhetensideen med mere.

Men hvordan kan ting, artefakter og materialer virke og bidra? Tove Lafton skriver i sin tekst om Latour «Tingene  eller teknologiene virker inn på menneskers handlinger i like stor grad som menneskene utvikler og påvirker dem» (Barnehagefolk, 2015: 26). «Med Haraways filosofi blir ikke bare barn og voksne, men også materialiteter som ting, kropper, rom og miljø, delaktige i å skape omsorg. Omsorg formes gjennom omsorgsfulle danser», skriver Karin Gunnarson i sin tekst (Barnehagefolk, 2015: 34). I min egen tekst om Barad skriver jeg om hvordan materialiteter virker med og danner kunnskap, og hvordan jeg har anerkjent materialitetenes betydning, sett det og samtidig oversett det. (Barnehagefolk, 2015: 21). I mitt eget doktorgradsarbeid fordyper jeg meg i materialitetsteorier, og kunnskap om materialiteter og hvordan de kan bidra til barns estetiske utforskning blir mer og mer interessant, og samtidig blir det også veldig klart for meg at det er ikke bare jeg som har sett og oversett materialitetenes betydning.

Jeg håper og tror at barnehagefolket har lest, og leser dette nummeret med stor interesse. Dette kan få betydning, for tenkning og handling, og for endring, forundring og utforskende øyeblikk i barnehagen. Og ikke minst, det kan bidra til å starte nye dialoger om hva pedagogikk i barnehagen kan være, og bli. Ikke minst i disse tider hvor barnehagens innhold diskuteres, nå når ny Rammeplan formuleres. Noen ganger sitter man med en følelse av maktesløs ovenfor det som kan se ut som manglende dialog og maktarroganse. Da trengs mot. Kraft. Og ikke minst tankekraft fra Tenkere i tiden. Oppfordringen er herved gitt. Grip muligheten.

Tenkere i tiden

Takk til Liv Lio som har lest «Tenkere i tiden», vært i dialog med teksten og meg. Du er, og blir «bollplanken» min. 

Skildpaddegang

Skilpadde

Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.