«Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet

Det er nesten et år siden jeg skrev sist. Da ble en plan jeg hadde lagt brått lagt til side. I et doktorgradsløp flyttes planer stadig. Som i livet selv. Planen med å skrive jevnlig i bloggen, ble den motsatte. Ambisjonene mine har senket seg, og jeg forholder meg til den tiden som er, innimellom. Akkurat nå er det et lite vindu, og det har også meldt seg et behov for å skrive litt, etter et besøk på Trollet.

Et gjemmested, et skyggeteater, et lysspill, en rolig krok …

 

For et par uker siden var jeg invitert til Kalmar gjennom Reggio Emilia Institutet for å holde forelesning om boka mi «Gjenbruk som kreativ kraft». I Kalmar ligger Trollet, en barnehagenhet jeg har drømt om å få besøke lenge. Mia Mylesand, forfatteren av  ”Bygg og konstruksjon” og atelierista ved Trollet tok kontakt og inviterte meg på besøk.

Morgenen etter ble jeg møtt av Marina, som er utepedagog. På Trollet er Marinas oppgaver å starte dagen med å planlegge og legge til rette for barns lek og læring i barnehagens uterom. Vi begynte på uteområdet for de yngste, 1- og 2-åringene. Marina hentet vann i kanner, åpnet skap og binger hvor materialene ble oppbevart. I så og si alle kroker av barnehagens uterom var det noe å leke med, bli nysgjerrig på og utforske, og lære. De minst 100 språkene syntes i valgene som var gjort, og alt virket gjennomtenkt. Av frykt for å ikke virkelig ivareta all tenkningen, og av dyp respekt for alt arbeidet som er lagt ned i utarbeiding av rom både ute og inne, vil jeg ikke engang forsøke å reformulere alt jeg ble fortalt. Jeg vil heller formulere tanker og spørsmål som oppsto i møtet mellom meg og materialene, i de ulike rommene.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Om materialer i barnehagen 

I det siste har jeg hatt en bekymring for hvor materialene har blitt av i barnehagene. De er færre, mer ferdigdefinerte og også mer utilgjengelige, noe som også bekreftes av noe forskning. Gleden er derfor stor når jeg kommer til barnehager som har en bevissthet når det gjelder de materialene barn tilbys, som man blant annet ofte finner i Reggio Emilia inspirerte barnehageenheter. Det er her jeg ønsker å ha fokus i dette innlegget. For hvordan kan barnehager som har mangfoldige komplekse rom og materialer bidra til å inspirere andre? Hvordan kan vi øke kunnskapen om hva mangfold av materialer kan bidra til i barns lek og læring? Hvordan kan vi bygge kompetanse, og utdanne pedagoger som har kunnskap om rom, og hvilke materialer som er egnet, som vet hvor materialene kan hentes, og hvordan vi kan bygge og dele generell kunnskap om materialers potensialer? 

En vei inn kan være å forske. Jeg startet først i form av pedagogiske dokumentasjoner og refleksjoner sammen med andre ansatte og barna i barnehagen jeg var ansatt, så gjennom gjenbrukssentrene jeg var med å starte, og nå som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Mitt felt er gjenbruksmaterialer. Jeg forsker på selve møtet mellom menneskene og materialene. Det forskes også av flere akkurat nå, på materialer og rom, både innen for fagområdet Kunst, Kultur og Kreativitet, og innenfor Pedagogikk, i mindre og større prosjekter. Jeg ser fram til at vi, sammen med utallige barnehagers barn og personaler, og gjenbruksentre, skal bringe mer kunnskap til bords.

Materialer som pedagogisk holdning

Og det er her jeg vil gå tilbake til Trollet. Det å tilby materialer handler om et helhetlig tankesett, og er fundamentert i Trollets virksomhetside. Ved barnehagen synes det at det er gjort valg, både i hva slags materialer som tilbys, hvordan de skal tilbys, hvilke de kan kombineres med og om de er bærekraftige i et lengre eller kortere perspektiv. De introduseres planlagt slik at barna får tid til å bli kjent med, utforske materialenes potensialer gjennom å ha det i hendene, og prøve de ut i ulike kombinasjoner. Hvis vi tilbyr barn å holde på med vann, tenker vi på forhånd rundt vannets egenskaper og potensialer? Reflekterer vi rundt hva vi tenker at barn skal få erfaring med? Tenker vi også vann i et bærekraftig perspektiv? Samler vi regnvann, og sparer og gjenbruker vann? – Ved Trollet tilbys vann i små mengder, og i den grad det er mulig brukes det samme vannet flere ganger. 

Materialer som natur og kultur

På Trollet har alle barna og familiene hatt sommeroppgave hvor de skulle samle inn naturmaterialer til arbeid med mandalaer, eller ulike tablåer med naturmaterialer. I tillegg finnes det mange steder hvor barna møter naturmaterialer, muligheter for å forske med, og om natur, og få ulike erfaringer med natur. Kombinasjoner hvor estetiske opplevelser er sentrale går igjen som en rød tråd gjennom alle møtene det tilrettelegges for.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Materialer som kropp, bevegelse, problemløsning og utforskning 

Både inne og ute er det lagt til rette for bygg og konstruksjon. De ulike rommene i rommene inviterer og inspirerer gjennom installasjoner, bilder fra nærmiljø, og ulike digitale og analoge verktøy, som projektor, og overhead. Når vi tar i bruk (gjenbruks)materialer, kjøper vi, eller henter vi inn overskudds- og/eller feil materialer fra bedrifter? Bruker vi foreldrenes og barnas kompetanse for å hente inn materialer fra hjemmenes kjeller og loft, fra bedriftene foreldrene representerer, og fra nærmiljøene? Sørger vi for at vi kjenner til hva de inneholder og om de egner seg i barnehagen?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Materialer som estetiske opplevelser og erfaringer

Det legges opp til skapende fellesaktiviteter for de yngste, slik at de skal gjøre seg estetiske erfaringer sammen. Da er det valgt ulike store flater, som et stort bord som er dekket med tykt papir, eller et stort rør. Store flater eller materialer inviterer til å jobbe sammen har jeg lært av Gunvor Løkken (2004), og selv erfart gjennom arbeid i barnehage og gjenbrukssentre. På alle uteområdene, er det også staffelier, bord hvor man kan jobbe med leire, med mosaikk, eller andre åpne og fleksible materialer, alle stedene inviterer til at flere kan jobbe sammen. I barnehagens mange rom, legger vi til rette for sansemessige erfaringer og estetiske møter mellom barn og materialer. Tenker vi gjennom hvor i barnehagen vi kan legge til rette for øyeblikk av overraskelser, forundring, fortryllelse og forvandling?

Denne bildekrusellen krever javaskript.

 

Takk Trollet, for velkomst, inkludering og tid fra både barn og voksne. For alvoret og respekten dere viser barn gjennom satsing på rom og materialer. Jeg fikk danse med en flokk, leke ute med en annen, og diskutere og reflektere med flere pedagoger. Hos dere kjente jeg på glede, lekelyst, utforskertrang, vitebegjær og stor lyst til å forske mer. Jeg kommer igjen.

 

 

 

 

 

 

 

Skildpaddegang

Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.

Det regner. Endelig!

– Ja, jeg kan si det. Men først og fremst sier jeg det ikke for meg selv, men for mine mange tusen bievenner.

Bie med blått pollen

Her på den lille øya jeg har valgt å bo, har jeg en liten bigård sammen med birøkterlaget Søtt&Surr. Og her har det vært sørgelig tørt i noen uker, og nå tar jeg meg i å glede meg over at det nå skal regne en dag eller to. En skikkelig rotbløyte er det naturen her trenger for å booste blomstring av lyng, lind, hage- og engblomster og annet sensommersnacks for biene, og i andre omgang for oss som skal høste honningen. Ut fra min korte karriere som birøkter (4. sommer), kan det se ut som det er helt nødvendig med litt variasjon i været for at biene skal ha optimale forhold: Av den grunn gleder jeg meg over denne litt mer typiske norske sommeren, enn den mer utypiske vi har hatt de to foregående årene hvor vi har hatt veldig varmt og tørt. Det har vist seg å være vanskelig for biene våre da tørt og varmt gir lite nektar og pollen, og vi har vært nødt til å gi dem nødproviant.

Men hvis vi nå zoomer ut litt. Hvorfor skrive om vær og bier i en blogg som handler om PhD-prosjektet Kreativt gjenbruk? Et bisamfunn er et fascinerende minisamfunn som stadig byr på ny kunnskap og forundring. Biene lærer meg om dem, om respekt for naturen, de dreier mitt fokus mot dem gjennom at jeg stadig oftere tar meg i å tenke… regn, bra det, for naturen, for biene, eller denne planten, er den bievennlig? Det har ført til at jeg har holdt inspirasjonsforedrag om birøkt, og fortalt om det jeg vet om bidød, og hva vi kan gjøre for å forsøke å forhindre det. Biene er sterke, og robuste, men har en stor grad av sårbarhet ovenfor menneskelig påvirkning, om det er sprøyting med ugressmiddel som forstyrrer bienes orienteringsevne, for monokulturelle avlinger, eller sykdommer. Mine stadige møter med biene øker min respekt og fascinasjon, og gjennom kunnskap om dem og nærhet til dem utvides mitt perspektiv.

Det å jobbe med kreativt gjenbruk, det å ha materialene i hendene, bruke, komponere og konstruere med dem, gir materialene verdi. Samtidig får vi kunnskap om hvor mye vi kaster, lærer mer om overskudd fra produksjon og hvor dårlig mange materialer/råstoff utnyttes. Gjennom å bruke materialene i mange ulike sammenhenger, gjennom nærhet og mer kunnskap, flyttes og utvides perspektivet. Å flytte blikket skaper en bevegelse som også gjør noe med hvem hver av oss er og kan bli, hvordan vi handler og hva slags holdninger vi har fordi vi begynner å se oss selv som en del av en større sammenheng. Gjensidighet. Gjensidig avhengig. Små valg som ikke å bruke gift i hagen, plante bievennlige planter, kjøpe mindre nytt, tenke kreativt rundt innredning og materialer, og tilby et alternativ, kan gjøre en forskjell. Om ikke som umiddelbare og store utslag i verdenssammenhengen, så som en langsom endringsprosess som kan bety noe for framtida. Fra et fokus på individet til et mer kollektivt fokus og kanskje også fra et antroposentrisk (menneskesentrert) til et mer biosentrert fokus. Mennesket som en av naturen, ikke rangert øverst.

I disse dager ser jeg på videoopptak av barns estetiske utforskning med gjenbruksmaterialer og her vil jeg ikke forskuttere noe annet enn å si at det er spennende. Jeg ser ikke bare på det som er, men hva det kan bli, tilblivelser i mennesket og de ulike materialitetene, og samspillet dem imellom. For meg handler forskning nettopp om å evne å se det som skjer i øyeblikket inn en større sammenheng. Det handler om å kunne transformere øyeblikket på en slik måte at det kan få betydning for flere.

Å inneha kunnskap om noe som man vil dele med andre kan gjøre en forskjell, som den kunnskapen jeg tilegner meg gjennom birøkt, om plantene biene foretrekker, om livene de lever, og om den innsatsen de gjør i det korte livet de tross alt har. Hvor totalt avhengig vi er av biene (da alle bier, ikke bare honningbier) for pollinering av planter. En gjensidighet. For biene handler det også om stadige tilblivelser, i en mer biologisk forstand. De jobber steinhardt fra de er født til de dør, og har ulike oppgaver gjennom hele sitt korte liv som bidrar til bisamfunnets liv og overlevelse. Det er vanskelig å tenke seg at biene gir rom for kreativitet stor plass. Selv om alt tyder på at de er meget tilpasningsdyktige når det er innenfor rammer de kan rå over. Men hvem vet, kanskje finnes det en punkebie som bygger mer enn sekskantet celle, eller en kreativ bie som dirigerer hvor trekkbiene skal legge pollenet for at det skal bli en vakkert komponert pollentavle? Hvem vet?

Gjenbruk som kreativ kraft

Onsdag 4. februar kommer boka mi´. I den skriver jeg om hvordan gjenbruksmaterialer kan virke som en kreativ kraft i det pedagogiske arbeidet, som inspirasjon til å tenke, og til å handle i barnehagen. Jeg beskriver ulike prosjekter jeg har vært involvert i barnehagen, og ved gjenbruksentre, og forsøker også å sette gjenbruk i en større sammenheng i forhold til kunst, estetikk, etikk, politikk, demokrati og bærekraft.

Men aller mest: Å jobbe med gjenbruksmaterialer vil kunne gi barn og personalet unike innganger til å utforske og konstruere sammen, i et mer likeverdig rom. – Annerledes rom   – Kreative rom. -Kaotiske rom. Materialene er ofte vanskelig å navngi, definere eller kategorisere og i denne motstanden ligger det rom for å skape uten å vite hvor man skal. – Et rom for å bare være, og se hva som skjer. Et rom uten kartlegging, måling og veiing, hvor forventninger og krav kan legges bort, og hiarkiske strukturer glattes ut.

Boka er et resultat av en lang prosess. Mange år med erfaringer med gjenbruk er forsøkt forvaltet gjennom teksten og bildene.

Jeg byr på inspirasjoner.

Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt.