Om materialers identitet, Australia (del to)

Begge barnehagene jeg besøkte i Sydney hadde veiledning og samarbeid med Jessica Staines fra Koori Curriculum. Jessica jobber for å forbedre kunnskap om Australias urbefolkning Aboriginerne: The Koori Curriculum is an Aboriginal early childhood consultancy based in Sydney’s inner west. Consultants at the Koori Curriculum facilitate a range of professional development workshops for educators that help guide the inclusion of Aboriginal perspectives in early childhood curriculums  Mer om KooriCurriculum.

I de barnehagene jeg besøkte ble de aboriginske perspektivene løftet gjennom kunst, kultur og ulike materialer. Under finner du eksempler på hvordan aboriginske kunstnere blir invitert til barnehagene for å dele kunnskap om håndverkstradisjoner, gjennom for eksempel det å lage ulike dyr av strå og tråd.

 

Like viktig som gamle håndverkstradisjoner er introduksjon og kunnskap om Australias opprinnelige natur via materialer som blader, frøkapsler, frø, blomster, ulike typer strå, altså planter som fantes også før kolonisering av Australia. Disse materialene viser seg nå i ettertid å tåle Australias ulike værfenomener bedre. Ved ekstrem tørke har disse plantene en annen måte å holde på vannet enn de planteartene som ble innført av kolonistene. Av den grunn foregår det en satsing for å rydde natur for planter som enten hindrer opprinnelige planters vekst, ikke holder på fuktighet, eller ikke har de opprinnelige plantenes evne til å holde på jorda. Planter, frøbelger og andre naturmaterialer blir altså gjeninnført i barnehagene for at barna skal få kunnskap om hvordan de er viktige i Australias historie og kultur, kunne ta vare på dem og vite hvordan de kan brukes i ulike sammenhenger.

 

Leke, lære, være… med materialer

Områdene barna kan oppholde seg har mye som inviterer til lek og læring, til aktivitet, og til hvile og tenkning. Det gjør godt for øyet å komme inn i rommene og man får umiddelbart lyst til å holde materialene i hendene da de trekker på vår oppmerksomhet (Bennet, 2010). Måten materialene er gjort tilgjengelig og deres ulike overflater, teksturer, farger og former inviterer inn. Tanken om tilgjengelighet på varierte og komplekse materialer var like stor på avdelingene for de yngste, som på de store avdelingene. I disse inne- og uterommene fikk jeg virkelig enda en gang tenkt igjennom materialer som pedagogisk holdning som jeg også tidligere har skrevet om i  «Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet.

Etter besøket på Trollet og besøkene i Oceania har det utviklet seg en tanke for en ny bok om dette i framtiden. Det viser seg, også på forskningsfeltet, at vi trenger mer kunnskap om materialer i barnehagene og også ha et større fokus på dette i utdanningene. Og ikke bare om materialenes selv, men hvordan de kan samles, gjøres tilgjengelig, kombineres, og plasseres i rommene. Heldigvis har vi gode bøker som Linda Linders (red) «Pedagogisk miljø i tanke og handling», Ann-Hege Lorvik Waterhouse «I materialenes verden» og Hege Hansons «En barnehage til begjær. Å gi form til barnehagens innhold» som tar for seg materialene på ulike vis. Mye tyder imidlertid på at det må forskes og skrives mer, og også jobbes mer praktisk med materialer i utdanningene.

 

Materialer i kjemikaliekloke barnehager

I den ene barnehagen jeg besøkte hadde tanken om mer bærekraftige miljøer også redusert noe av mangfoldet av materialene, fortalte styreren. Dette førte til blant annet til at de valgte mer naturmaterialer, og mindre gjenbruk, og da særlig gjenbruksmaterialer av plast. Dette fordi tilgang til informasjon om materialenes innhold, det vil si hva som kjemikaliekloke materialer, eller egnet i en barnehagevirksomhet, er liten i Sydney, og også at hun opplevde bevisstheten hos leverandørene av materialer og leker til å være generelt lav.

 

 

Jeg skjønner godt at man kan ende med å gjøre dette i en pedagogisk virksomhet, men synes likevel det er synd, med tanke på mangfoldet. Kunnskap om materialenes innhold ville gjort det enklere for barnehagens personale å velge kjemikalieklokt. Av den grunn burde alle byer i verden hatt et gjenbrukssenter som kunne fungert som et kompetansesenter for kunnskap om materialer og bruken av dem. I Facebookgruppa Gjenbruk/återbruk som kreativ kraft/Reuse as a creative force  har jeg valgt å legge inn all informasjon om hvordan barnehager kan arbeide for å bli mer bevisste de kjemikalier som finnes i barnehagens miljøer og dermed bli mer kjemikaliekloke. Å bli kjemikalieklok handler om alt av møbler, materialer, innredning, hva vi spiser, og hva vi vasker med. Jeg vil anbefale alle barnehager å ta en titt inn i disse dokumentene.

Materialers identitet kan også handle om å kjenne deres historie, som for eksempel når det gjelder gjenbruksmaterialer. Hva slags reise har de gjort før de kom til barnehagen? Hvilke fabrikker, butikker, eller hjem kommer de fra? Hva slags råmateriale er de laget av? Å koble materialers identitet kan lage forbindelser mellom materialene og oss, og dermed også gi dem større verdi.

Referanser:

Bennett, J. (2010). Vibrant matter: A political ecology of things. Durham & London: Duke University Press.

 

 

Reklamer

Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.