‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’

This post discusses the symposium presentation ‘Material play: children’s learning with new, found and recycled ‘stuff’ given by Professor Pat Thomson, Nina Odegard and Louisa Penfold at the Australian Association for Research in Education in Canberra, Australia. This post is co-authored, and will be posted on all the participants blogs. 


Louisa Penfold is preparing the workshop.  Image: Nina Odegard

On November 27, 2017 Pat Thomson (University of Nottingham), Nina Odegard (University College of Oslo and Akershus) and myself (University of Nottingham) presented at the AARE conference on young children’s learning with materials through play. Julianne Moss from Deakin University was the session discussant. The symposium was put together as a result of our common research interest in material-led play in early childhood education.

The symposium was built upon the proposition that many educators and artists working with young children are committed to play-based practices and understand this as critical to individual and social learning. The session focused specifically on early years arts-orientated play through asking: when children are ‘doing art’ play what are they learning with the materials they choose? The presentations explored the idea that when children are playing with materials they are simultaneously:

  • learning about concepts such as line, pattern and form;
  • learning about the properties and potentials of materials such as how they can be pushed, pilled, stretched and transformed;
  • learning what materials are and do in the world;
  • being called and directed by the materials, forming possible selves with materials and forming new relations with the world
  • being given the possibilities to work with materials without having to name, define or categorize what they are doing

Why is this important? Academics and education practitioners are becoming increasingly interested in ways that humans can and need to be de-centred in order to take account of the importance the material, both organic and inorganic, worlds in which we live. This is essential in creating discourses and practices that offer hopeful action in an ecologically and ethically challenged world. This also comes at a time when policy makers around the world increasingly position play-based early childhood curriculum as trivial and not sufficiently focused on knowledge and skills. Consequentially, we identify an urgent need to push further with discussion on why materials matter in early childhood play-based arts programmes and projects. Our concern was to not only explore and explain the importance of play in early childhood and to promote the value of the arts, but also to broaden our explanations of what this is.



Image: Louisa Penfold


Image: Louisa Penfold


Young children’s thinking with natural materials in art museums

Louisa’s presentation explored the invitations natural materials such as logs, leaves, sticks, stones and clay offer in young children’s play in art museums. Descriptive examples from data generated in an early year’s art studio session at the Whitworth Art Gallery, Manchester, was used to consider the encounters (Pacini-Ketchabaw et al., 2017) between children, artists, curators, artworks, materials and the museum space. Lenz-Taguchi’s notion of intra-active pedagogies (2010) – where one’s attention shifts from interpersonal relationships to the relations between humans and non-human entities – was drawn upon to consider children’s learning with and through artworks and materials in the art museum.

Descriptive examples of visual documentation including photography and video footage was discussed in relation to how the ‘stuff’ curated for the art studio provoked open-ended possibilities for children’s thinking and learning. The presentation concluded with the suggestion that through thinking with materials, new pedagogies are able to be constructed that allow artists, learning curators, children and their families to continuously produce and reconsider the relations between themselves, others, artworks, materials and the natural world.


Image: Nina Odegard

5_Photo Bradley Cummings

Image: Bradley Cummings

Imagine sustainable futures – children´s experimental encounters with matter

Nina’s paper focused on the concepts of aesthetics and aesthetic explorations, ethics and how these open possibilities for creative thinking, doing and being. Concepts of new materialism were discussed in relation to the potential they bring for expanded discourses and practices relating to recycling, sustainability and consumption.

The presentation drew upon data generated in a ReMida creative recycle centre in Norway. Results suggested that children were ‘rhizomatic thinkers’ (Dahlberg, 2016, p. 131) in their aesthetic explorations of recycled materials in which children’s learning shifted between disciplines to make use of the ‘vibrant matter’ (Bennet, 2010) and ‘how matter comes to matter’ (Barad, 2008). Nina also focused on pedagogical practice, were the children’s process itself is valued, and there is a lesser or no focus on the result (Dahlberg, 2016). This builds on previous research from the ReMida centre (Odegard, 2016) that argued that recycled materials can open up to the discovery of new ‘hidden’ pedagogical spaces, that produce meeting places for the emergence of new ideas (Odegard, 2012). The children´s exploration with vibrant matter like recycled materials seems to evoke creativity, curiosity, problem-solving and narrate stories. Through this, the paper argued for a paradigm shift away from the neoliberal way of measuring and categorizing learning and towards an emphasis on the collective and creative pedagogical processes.


Image: Bradley Cummings

What can rope do with us? Agency/power and freedom/captivity in art play.

Pat’s paper, co-written with Anton Franks, discussed an ongoing ethnographic study conducted within the ‘World without walls’ programme run by Serpentine Galleries in London. The programme supports artists undertaking residencies in one early childhood centre in central London. The residencies focus on different kinds of art/play that draw upon the artist’s practice and selection of materials for the programme. The presentation discussed data generated from Albert Potrony’s residency in which the artist elected to use large material objects such as card, plastic, foam and rope.

Throughout the sessions, numerous children were drawn to/called by the rope (Bennett, 2010). Perhaps unexpectedly, the children wrapped/tied up their teachers and the learning curator with the rope. The data suggested an explicit exploration of the kinds of power-laden relationships that exist between adults and children in educational settings. Drawing on field notes, photographs and interviews, the paper presented an analysis of the materials on offer and their affordances. The presentation concluded considering the material differences made by, with and through the rope, and probe further the ways in which it co-produced caring and ethical experimentations with power, agency, captivity and freedom.

Following the presentations, attendees had an opportunity to play with an array of materials arranged in the symposium space. As a group we then asked and explored questions such as why were particular materials chosen and not others? What was possible with the materials and what wasn’t? What about the play experience can be put into words and what can’t? Did you feel a desire/need to name, categorize or define your installation? What senses were used, and what feelings were evoked through playing with the materials?

Overall, we hoped that the symposium shared thinking and opened up new discussions around early childhood education, play, the arts and materialism. We were inspired by the questions and discussion amongst the group throughout the presentation and hope to build upon this in the future.





Barad, K. (2008). Posthumanist performativity: toward an understanding of how matter comes to matter. In S. Alaimo & S. J. Hekman (Eds.), Material feminisms (pp. 120-157). Bloomington, IN: Indiana University Press.

Bennet, J. (2010). Vibrant matter, a poltical ecology of things: Duke University Press.

Dahlberg, G. (2016). An ethico- aesthetic paradigm as an alternative discourse to the quality assurance discourse. 17(1), 124-133. doi:10.1177/1463949115627910

Lenz Taguchi, H. (2010). Going beyond the theory/practice divide in early childhood education: Introducing an intra-active pedagogy. New York, NY: Routledge.

Odegard, N. (2012). When matter comes to matter – Working pedagogically with junk materials. Education Inquiry, 3(3), 387-400.

Odegard, Nina, & Rossholt, Nina. (2016). In-between spaces. Tales from a Remida. In Ann Beate Reinertsen (Ed.), Becoming Earth. A Post Human Turn in Educational Discourse Collapsing Nature/Culture Divides. Rotterdam: Sense Publishers.

Pacini-Ketchabaw, V; Kind, S; & Kocher, L. (2017). Encounters with materials in early childhood education. New York, NY: Routledge.



Tankevekkende barnehagebesøk på New Zealand (del tre).

Jeg har vært på besøk i fire barnehager i Auckland, og alle var veldig forskjellige. Det er likevel noe som preger alle: respekten for Te Waraki, materialrikdom og helårs uteområder. Det bikulturelle og identitetsskapende i Te Waraki synes i dokumentasjon, i hilsninger, i møter og i materialer og installasjoner (se forrige innlegg for mer info om Te Waraki  New Zealand (del to), Universitetene Waikato og Auckland ).

Jeg er mektig imponert over utdanningssystemet på NZ som har gjort det mulig å utdanne førskolelærere til alle barnehagene, og at alle som jobber i barnehagene er kvalifiserte (som de sier på NZ), altså har minimum 3 års utdanning. I tillegg må de rekvalifisere seg, eller sertifisere seg som de kaller det, hvert tredje år. Inntrykket mitt er at førskolelærere er positive til dette, rent bortsett for at de må betale for det selv. De uttrykker at det å ha mentor, sette fokus på et utviklingsområde, og dokumentere egen læring og kompetanseheving sørger for at de alltid er lesende, lærende og oppdaterte førskolelærere.

Den første barnehagen jeg besøkte var Te Puna Kohungahunga. Her hadde jeg et ikke- planlagt besøk, men besøket ble spontant initiert av Adrienne Sansom. Av den grunn fikk jeg ikke tatt bilder, men legger ved linken så dere kan gå inn å få et inntrykk hvis dere ønsker: Te Puna Kohungahunga

Number 28

Bildene er fra barnehagen som heter Faculty of Education Early Childhood Centre, på folkemunne kalt Number 28. Jeg ble invitert av masterstudenten Nicola Booth. Hun jobber med risikolek i sin master, så jeg tipset om Rasmus Kleppes og Ellen Sandseters arbeid.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Det som slo meg ved de to første besøkene er hvordan barna alltid har mulighet til å velge selv om de vil være ute eller inne, og at områdene er lagt til rette for dette på en veldig god måte. På NZ regner det masse, og temperaturen er veldig variert, men områdene virker veldig tilpasset, slik at regn blir drenert vekk, eller samlet opp til barnas utforskning med vann. Jeg ble også overrasket over hvordan de nesten ikke har faste installasjoner eller lekeappater, men lekemoduler som er dynamiske og som kan endres og tilpasses med barna. I tillegg er naturområdene preget av NZ opprinnelige planter, fra før kolonitiden (native plants).

Diocesan Schools for girls

Den tredje jeg besøkte var vel den som rørte mest rundt i hodet mitt etterpå når det gjelder hvor forskjellig barnehager kan være. Dette er en Reggioinspirert barnehage for jenter i alderen 3-5 år som ligger inne på området til en privatskole, Junior School: Diocesan School for girls. Her var jeg invitert av Chris Bayes som også er medlem av NZ Reggio Emilia Nettverk. Jeg møtte fire veldig engasjerte førskolelærere med stort fokus på å skape rom for kreativitet, lek og utforskning. De inviterte meg ut til afternoon tea, og vi fikk god tid til å reflektere over begrensninger og utfordringer med det å bruke uniform i barnehagen, forskjellen på det å jobbe i en barnehage med bare jenter, og hvordan de jobbet Reggioinspirert. De la stor vekt på barnas muligheter for å uttrykke seg estetisk og hadde egne dokumentasjonsmapper på hvert barn som var veldig spennende å få lese. De fortalte at den største utfordringen var å fordype seg i undersøkelsene sammen med barna, men mappene viste temmelig fascinerende prosjekter. Under ser dere noen av fotografiene fra Diocesan.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Den siste barnehagen jeg vil presentere er Kid´s domain. Jeg ble invitert til denne private barnehagen av Bridgette Towle. Kid´s domain er også reggioinspirert. Som følge av interessen for materialer har de startet et prosjekt hvor både personalet og barna går i dialog med materialene, og utforsker deres potensielle agens (agens = kan defineres som handlingskraft som oppstår i møtet mellom for eksempel mennesker og materialer). Møtet mitt med Kid´s domain ble ekstra spennende da dette er relevant for doktorgradsarbeidet mitt. Jeg var på besøk i Kid´s domain i to dager, de tok meg også med til et gjenbrukssenter og jeg presenterte litt fra boka Gjenbruk som kreativ kraft. I tillegg fikk vi ganske god tid til å reflektere sammen etterpå slik at vi fikk en god utveksling av ideer og tanker.

Nedenfor presenterer jeg først noen inntrykk fra barnehagens uteområde, så møte med materialer og besøket på gjenbrukssenteret. Til slutt viser jeg noen av forskjellene som oppsto i miljøet som følge av felles tanker om hvordan materialer «snakker sammen» (kompatible).

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tre av personalet tok meg med til gjenbrukssenteret. Gjenbrukssenteret ligner ikke så mye på de jeg selv har vært med å skape, eller ReMida for den saks skyld. Dette er drevet av frivillige, og de tar en liten symbolsk sum fra hver av barnehagene når de henter materialer. Barnehagene må også registrere seg hver gang de benytter seg av tilbudet. Jeg opplevde huset mer som et lager, og ikke som en pedagogisk virksomhet. Likevel synes jeg det er strålende at det finnes steder hvor man kan hente materialer, også for barnehagene på New Zealand. En veldig hyggelig tur, og morsomt å få utveksle erfaringer om materialenes potensialer sammen med personalet.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

I want to thank all the Early Childhood Centers children and employees for welcoming me, and for all the patience when I asked a million questions and did different material inquiries. Especially thanks to Nicola Booth, Chris Bayes and Bridgitte Towle. My head is still full of impressions, and I am so impressed over your wonderful, aesthetic, respectful and inspiring work. 

Moving on…

Bridgitte Towle har skrevet en veldig god masteroppgave om Cups (kopper). I denne bruker hun begrepet Moving on mellom de ulike kapitlene, jeg velger å låne det bergrepet litt. Overgangen fra New Zealand til Australia har vært preget av mange forflytninger, både i hodet, i temperatur og klima, og helt konkret. Jeg hadde klart å booke verdens verste Airbnb på et helt øde, ganske farlig og ikke spesielt innbydende sted. Nærmeste nabo til huset var en planovergang hvor toget passerte hvert 5. minutt, og en ganske sjenerende bjelle ringte i god tid, hver gang. Så og si døgnet rundt. I tillegg ble maten min tatt over av en ikke ubetydelig mengde svarte maur. Etter tre dager ble jeg heldigvis reddet av en venninne og forflyttet til Fitzroy området i Melbourne. For å gi dere en ide, her er jeg midt i kjernen av den pulserende storbyen med 4 millioner innbyggere. Der jeg bodde først er en og halv time på tog unna Melbournes sentrum. I Fitzroy er det masse mennesker i gatene, I tettstedet var det ingen som beveget seg ute om kvelden.

Om jeg hadde det bra? – Nei, egentlig ikke. Det å bli fratatt mulighet for å gå på middag med forskere, gå på kino eller bare i det hele tatt bevege seg ute i mørket, minner meg om en tid i Oslo hvor vi gikk i demonstrasjonstog og ropte «TA NATTA TILBAKE». Jeg blir sint av å bli fortalt at jeg ikke kan ta tog eller være ute etter mørkets frembrudd. Sint av å bli fratatt frihet, fordi jeg er kvinne. Men ved hjelp av andre fikk det meg også til å handle. Så nå bor jeg bra, og tilbudene om steder å bo strømmer på.

Australierne er heldigvis veldig omtenksomme, rause og gjestfrie.