Om materialers identitet, Australia (del to)

Begge barnehagene jeg besøkte i Sydney hadde veiledning og samarbeid med Jessica Staines fra Koori Curriculum. Jessica jobber for å forbedre kunnskap om Australias urbefolkning Aboriginerne: The Koori Curriculum is an Aboriginal early childhood consultancy based in Sydney’s inner west. Consultants at the Koori Curriculum facilitate a range of professional development workshops for educators that help guide the inclusion of Aboriginal perspectives in early childhood curriculums  Mer om KooriCurriculum.

I de barnehagene jeg besøkte ble de aboriginske perspektivene løftet gjennom kunst, kultur og ulike materialer. Under finner du eksempler på hvordan aboriginske kunstnere blir invitert til barnehagene for å dele kunnskap om håndverkstradisjoner, gjennom for eksempel det å lage ulike dyr av strå og tråd.

 

Like viktig som gamle håndverkstradisjoner er introduksjon og kunnskap om Australias opprinnelige natur via materialer som blader, frøkapsler, frø, blomster, ulike typer strå, altså planter som fantes også før kolonisering av Australia. Disse materialene viser seg nå i ettertid å tåle Australias ulike værfenomener bedre. Ved ekstrem tørke har disse plantene en annen måte å holde på vannet enn de planteartene som ble innført av kolonistene. Av den grunn foregår det en satsing for å rydde natur for planter som enten hindrer opprinnelige planters vekst, ikke holder på fuktighet, eller ikke har de opprinnelige plantenes evne til å holde på jorda. Planter, frøbelger og andre naturmaterialer blir altså gjeninnført i barnehagene for at barna skal få kunnskap om hvordan de er viktige i Australias historie og kultur, kunne ta vare på dem og vite hvordan de kan brukes i ulike sammenhenger.

 

Leke, lære, være… med materialer

Områdene barna kan oppholde seg har mye som inviterer til lek og læring, til aktivitet, og til hvile og tenkning. Det gjør godt for øyet å komme inn i rommene og man får umiddelbart lyst til å holde materialene i hendene da de trekker på vår oppmerksomhet (Bennet, 2010). Måten materialene er gjort tilgjengelig og deres ulike overflater, teksturer, farger og former inviterer inn. Tanken om tilgjengelighet på varierte og komplekse materialer var like stor på avdelingene for de yngste, som på de store avdelingene. I disse inne- og uterommene fikk jeg virkelig enda en gang tenkt igjennom materialer som pedagogisk holdning som jeg også tidligere har skrevet om i  «Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet.

Etter besøket på Trollet og besøkene i Oceania har det utviklet seg en tanke for en ny bok om dette i framtiden. Det viser seg, også på forskningsfeltet, at vi trenger mer kunnskap om materialer i barnehagene og også ha et større fokus på dette i utdanningene. Og ikke bare om materialenes selv, men hvordan de kan samles, gjøres tilgjengelig, kombineres, og plasseres i rommene. Heldigvis har vi gode bøker som Linda Linders (red) «Pedagogisk miljø i tanke og handling», Ann-Hege Lorvik Waterhouse «I materialenes verden» og Hege Hansons «En barnehage til begjær. Å gi form til barnehagens innhold» som tar for seg materialene på ulike vis. Mye tyder imidlertid på at det må forskes og skrives mer, og også jobbes mer praktisk med materialer i utdanningene.

 

Materialer i kjemikaliekloke barnehager

I den ene barnehagen jeg besøkte hadde tanken om mer bærekraftige miljøer også redusert noe av mangfoldet av materialene, fortalte styreren. Dette førte til blant annet til at de valgte mer naturmaterialer, og mindre gjenbruk, og da særlig gjenbruksmaterialer av plast. Dette fordi tilgang til informasjon om materialenes innhold, det vil si hva som kjemikaliekloke materialer, eller egnet i en barnehagevirksomhet, er liten i Sydney, og også at hun opplevde bevisstheten hos leverandørene av materialer og leker til å være generelt lav.

 

 

Jeg skjønner godt at man kan ende med å gjøre dette i en pedagogisk virksomhet, men synes likevel det er synd, med tanke på mangfoldet. Kunnskap om materialenes innhold ville gjort det enklere for barnehagens personale å velge kjemikalieklokt. Av den grunn burde alle byer i verden hatt et gjenbrukssenter som kunne fungert som et kompetansesenter for kunnskap om materialer og bruken av dem. I Facebookgruppa Gjenbruk/återbruk som kreativ kraft/Reuse as a creative force  har jeg valgt å legge inn all informasjon om hvordan barnehager kan arbeide for å bli mer bevisste de kjemikalier som finnes i barnehagens miljøer og dermed bli mer kjemikaliekloke. Å bli kjemikalieklok handler om alt av møbler, materialer, innredning, hva vi spiser, og hva vi vasker med. Jeg vil anbefale alle barnehager å ta en titt inn i disse dokumentene.

Materialers identitet kan også handle om å kjenne deres historie, som for eksempel når det gjelder gjenbruksmaterialer. Hva slags reise har de gjort før de kom til barnehagen? Hvilke fabrikker, butikker, eller hjem kommer de fra? Hva slags råmateriale er de laget av? Å koble materialers identitet kan lage forbindelser mellom materialene og oss, og dermed også gi dem større verdi.

Referanser:

Bennett, J. (2010). Vibrant matter: A political ecology of things. Durham & London: Duke University Press.

 

 

Reklamer

Materialers materialitet – workshop in Sydney

Helt mot slutten av mitt opphold på New Zealand og i Australia (se tidligere innlegg) hadde jeg workshop i Sydney, invitert av Red Ruby Scarlet i Multiverse og Jessica Staines i Korri Curriculum. Workshopen kretset rundt ulike teorier om materialitet og materialer, forskning fra masteren min, og noe fra doktorgraden som jeg arbeider med akkurat nå.

I denne workshopen la jeg stor vekt på møtet mellom deltagerne og materialene. Rommet var fylt av materialer av Jessica Staines, som i stor grad var naturmaterialer, og da fortrinnsvis de som opprinnelig kommer fra Australia – native nature materials.

Jeg innledet med å fortelle om bestemoren min, Momo, og hennes enorme glede i å samle, sortere og gjenbruke, absolutt alt, og hvordan det må ha preget meg mye mer enn jeg tidligere har anerkjent. Da jeg i en Reggio Emilia sammenheng igjen ble opptatt av materialer, og da spesielt gjenbruk, ga det veldig gjenklang. En følelse av å ha tenkt, gjort og vært i det før. Videre fortalte jeg om hvordan vi startet med gjenbruk i Brevik barnehage og hvordan jeg har, sammen med flere andre, utviklet flere gjenbrukssentre.

Etter dette fikk deltagerne følgende oppgave: Velg et materiale som roper på din oppmerksomhet… Ideen var å la deltagerne engasjere seg i materialene, få tid til å bli kjent, velge og dele med andre. Her fikk de en arena hvor andre kunne møte materialer som betydde noe, hvor de kunne bli presentert, og fikk møte materialene med lukkete øyne, og hvor andre sanser kunne tre fram. For meg ble det veldig interessant å se hva denne oppgaven gjorde med deltakerne. Hvordan de engasjerte, delte, noterte, og snakket frem de materialene de følte seg knyttet til. Jeg så hender som varsomt tok rundt, kjente på og strøk over. Jeg så hvordan de tok i bruk andre sanser som hørsel, lukt og smak. Møte med materialene, uten å kunne se, satte igang andre refleksjoner da det var andre egenskaper ved materialene som fikk tre frem. Det viste seg også å være en god måte å la deltagerne gå i møte med materialene. Videre ble det en inngang til å kunne introdusere Jane Bennets teori om «Vibrant Matter» (2010) og at materialers agentskap (Barad, 2007, 2008).

 

IMG_7115

Red Rubys hender i møte med materialet

Deltakernes refleksjoner etter denne økten ble spesielt interessante da deres åpenbare tilknytning til materialet ble veldig tydelig. Det var ikke et tilfeldig valgt materiale. Materialene hadde invitert dem inn, og de hadde svart. De reflekterte rundt hvor viktig det er å planlegge og gjøre seg kjent med materialer før de introduserer dem for barna eller studenter, og flere påpekte at de ikke hadde tenkt på det før. De så fram til å kunne dele dette med sine kollegaer i barnehagene og ved høyskolene når de kom tilbake. Så det å stille seg i relasjon til materialenes egenskaper og potensialer gjør en forskjell for hvordan du presenterer og introduserer materialene.

I neste økt snakket jeg litt om min egen forskning rundt gjenbruksmaterialer. Forskning som diskuterer om gjenbruksmaterialer er kjønnsnøytrale, om kaos som kreativ kraft, og pedagogers tilstedeværelse i det som skjer. Alt dette kan man lese mer om i boka «Gjenbruk som kreativ kraft» (Odegard, 2015).

Workshopen endte med et felles arbeid med alle deltakerne som også ga mange spennende refleksjoner om det å jobbe sammen. Å være i flyt, og det å tørre å forstyrre og endre andres arbeid, ble nevnt som betydningsfullt for å skape en større helhet. Det siste var noe mange av deltakerne synes var veldig utfordrende, noe som også viser hvor stor respekt hver enkelt har for andres kreativitet og skaperkraft.

Det var utfordrende å forelese på engelsk i tre timer (for første gang), og presentere teori og mine egne tankerekker på et annet språk. Språk får i en sånn sammenheng veldig stor betydning i møte mellom meg og de som lytter. Det at man ikke deler samme kulturelle og språklige univers gjør noe med friheten, lekenheten og humoren. Da er det godt å dele gleden over møtene med materialene, som på mange måter kjennes som et mer universelt språk.

IMG_7134IMG_7123

 

«Fortryllet og forvandlet» Studiebesøk på Trollets førskoleenhet

Det er nesten et år siden jeg skrev sist. Da ble en plan jeg hadde lagt brått lagt til side. I et doktorgradsløp flyttes planer stadig. Som i livet selv. Planen med å skrive jevnlig i bloggen, ble den motsatte. Ambisjonene mine har senket seg, og jeg forholder meg til den tiden som er, innimellom. Akkurat nå er det et lite vindu, og det har også meldt seg et behov for å skrive litt, etter et besøk på Trollet.

IMG_6057

Et gjemmested, et skyggeteater, et lysspill, en rolig krok …

 

For et par uker siden var jeg invitert til Kalmar gjennom Reggio Emilia Institutet for å holde forelesning om boka mi «Gjenbruk som kreativ kraft». I Kalmar ligger Trollet, en barnehagenhet jeg har drømt om å få besøke lenge. Mia Mylesand, forfatteren av  ”Bygg og konstruksjon” og atelierista ved Trollet tok kontakt og inviterte meg på besøk.

Morgenen etter ble jeg møtt av Marina, som er utepedagog. På Trollet er Marinas oppgaver å starte dagen med å planlegge og legge til rette for barns lek og læring i barnehagens uterom. Vi begynte på uteområdet for de yngste, 1- og 2-åringene. Marina hentet vann i kanner, åpnet skap og binger hvor materialene ble oppbevart. I så og si alle kroker av barnehagens uterom var det noe å leke med, bli nysgjerrig på og utforske, og lære. De minst 100 språkene syntes i valgene som var gjort, og alt virket gjennomtenkt. Av frykt for å ikke virkelig ivareta all tenkningen, og av dyp respekt for alt arbeidet som er lagt ned i utarbeiding av rom både ute og inne, vil jeg ikke engang forsøke å reformulere alt jeg ble fortalt. Jeg vil heller formulere tanker og spørsmål som oppsto i møtet mellom meg og materialene, i de ulike rommene.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Om materialer i barnehagen 

I det siste har jeg hatt en bekymring for hvor materialene har blitt av i barnehagene. De er færre, mer ferdigdefinerte og også mer utilgjengelige, noe som også bekreftes av noe forskning. Gleden er derfor stor når jeg kommer til barnehager som har en bevissthet når det gjelder de materialene barn tilbys, som man blant annet ofte finner i Reggio Emilia inspirerte barnehageenheter. Det er her jeg ønsker å ha fokus i dette innlegget. For hvordan kan barnehager som har mangfoldige komplekse rom og materialer bidra til å inspirere andre? Hvordan kan vi øke kunnskapen om hva mangfold av materialer kan bidra til i barns lek og læring? Hvordan kan vi bygge kompetanse, og utdanne pedagoger som har kunnskap om rom, og hvilke materialer som er egnet, som vet hvor materialene kan hentes, og hvordan vi kan bygge og dele generell kunnskap om materialers potensialer? 

En vei inn kan være å forske. Jeg startet først i form av pedagogiske dokumentasjoner og refleksjoner sammen med andre ansatte og barna i barnehagen jeg var ansatt, så gjennom gjenbrukssentrene jeg var med å starte, og nå som stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Mitt felt er gjenbruksmaterialer. Jeg forsker på selve møtet mellom menneskene og materialene. Det forskes også av flere akkurat nå, på materialer og rom, både innen for fagområdet Kunst, Kultur og Kreativitet, og innenfor Pedagogikk, i mindre og større prosjekter. Jeg ser fram til at vi, sammen med utallige barnehagers barn og personaler, og gjenbruksentre, skal bringe mer kunnskap til bords.

Materialer som pedagogisk holdning

Og det er her jeg vil gå tilbake til Trollet. Det å tilby materialer handler om et helhetlig tankesett, og er fundamentert i Trollets virksomhetside. Ved barnehagen synes det at det er gjort valg, både i hva slags materialer som tilbys, hvordan de skal tilbys, hvilke de kan kombineres med og om de er bærekraftige i et lengre eller kortere perspektiv. De introduseres planlagt slik at barna får tid til å bli kjent med, utforske materialenes potensialer gjennom å ha det i hendene, og prøve de ut i ulike kombinasjoner. Hvis vi tilbyr barn å holde på med vann, tenker vi på forhånd rundt vannets egenskaper og potensialer? Reflekterer vi rundt hva vi tenker at barn skal få erfaring med? Tenker vi også vann i et bærekraftig perspektiv? Samler vi regnvann, og sparer og gjenbruker vann? – Ved Trollet tilbys vann i små mengder, og i den grad det er mulig brukes det samme vannet flere ganger. 

Materialer som natur og kultur

Trollet har alle barna og familiene hatt sommeroppgave hvor de skulle samle inn naturmaterialer til arbeid med mandalaer, eller ulike tablåer med naturmaterialer. I tillegg finnes det mange steder hvor barna møter naturmaterialer, muligheter for å forske med, og om natur, og få ulike erfaringer med natur. Kombinasjoner hvor estetiske opplevelser er sentrale går igjen som en rød tråd gjennom alle møtene det tilrettelegges for.

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Materialer som kropp, bevegelse, problemløsning og utforskning 

Både inne og ute er det lagt til rette for bygg og konstruksjon. De ulike rommene i rommene inviterer og inspirerer gjennom installasjoner, bilder fra nærmiljø, og ulike digitale og analoge verktøy, som projektor, og overhead. Når vi tar i bruk (gjenbruks)materialer, kjøper vi, eller henter vi inn overskudds- og/eller feil materialer fra bedrifter? Bruker vi foreldrenes og barnas kompetanse for å hente inn materialer fra hjemmenes kjeller og loft, fra bedriftene foreldrene representerer, og fra nærmiljøene? Sørger vi for at vi kjenner til hva de inneholder og om de egner seg i barnehagen?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Materialer som estetiske opplevelser og erfaringer

Det legges opp til skapende fellesaktiviteter for de yngste, slik at de skal gjøre seg estetiske erfaringer sammen. Da er det valgt ulike store flater, som et stort bord som er dekket med tykt papir, eller et stort rør. Store flater eller materialer inviterer til å jobbe sammen har jeg lært av Gunvor Løkken (2004), og selv erfart gjennom arbeid i barnehage og gjenbrukssentre. På alle uteområdene, er det også staffelier, bord hvor man kan jobbe med leire, med mosaikk, eller andre åpne og fleksible materialer, alle stedene inviterer til at flere kan jobbe sammen. I barnehagens mange rom, legger vi til rette for sansemessige erfaringer og estetiske møter mellom barn og materialer. Tenker vi gjennom hvor i barnehagen vi kan legge til rette for øyeblikk av overraskelser, forundring, fortryllelse og forvandling?

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

 

Takk Trollet, for velkomst, inkludering og tid fra både barn og voksne. For alvoret og respekten dere viser barn gjennom satsing på rom og materialer. Jeg fikk danse med en flokk, leke ute med en annen, og diskutere og reflektere med flere pedagoger. Hos dere kjente jeg på glede, lekelyst, utforskertrang, vitebegjær og stor lyst til å forske mer. Jeg kommer igjen.

 

 

 

 

 

 

 

Skildpaddegang

Skilpadde

Fra Reccycled Art Foundation. Artist: Unknown

Jeg finner fortsatt ikke fram. Jeg leter i ganger. Etter klasserom. Jeg leter i tekster. Etter begreper. Jeg leter i språk. Etter sammenhenger. Jeg leter mellom linjene, bakenfor ordene. Og lengter etter å eie språket.

Jeg kommer for sent til undervisning. Men bare så vidt. Likevel er jeg litt rød i kinna og hektisk de første minuttene. Jeg forteller at jeg har vært på leit. Studentene ler. Vi speiles i hverandre. Å være ny i et endeløst konglomerat av gamle og nye bygninger, klasserom og fullstendig ulogiske romprogram som i seg selv er umulig å huske hva heter, og ikke minst romnavn som en endeløs bokstavnummerkombinasjon som ganske sikkert hverken forteller deg hvilken bygning, etasje eller rom det stiler til. Jeg får lyst til å stille meg midt på plassen og rope: – Jeg er pragmatisk! Gi meg enkel logikk!

Jeg leter i tekster. Hvor er forbindelsene? Noen ganger stiger det fram fra materialet i det samme jeg begynner å lese, men i neste omgang kan de trekke seg tilbake i et tåkehav jeg ikke ser ut til å skimte igjennom. Det er da jeg vet at jeg må sette ned tempoet. Lese igjen. Lese mer. Gi rom for tanken. Skilpaddegang.

Jeg leter i språket. Engelsk er mitt andre språk, men avstanden mellom det og morsmålet kjennes noen ganger uoverkommelig, særlig i tekster skrevet av tenkere som Donna Harraway eller Karen Barad. Ved første gjennomlesning er det noen ganger som teksten har håndbrekk, tregheten forvirrer og frustrerer, samtidig som nysgjerrigheten lurer under overflaten. Tempoet teksten krever stemmer dårlig med mitt eget. Hjernen henger ikke med. De avanserte begrepene flyter over hverandre, og betyr nødvendigvis ikke akkurat det samme i ulike sammenhenger eller språkdrakter.

Noen ganger lengter jeg etter timene jeg sto og vasket, sorterte og arrangerte materialene i gjenbrukssenteret. De timene kunne by på overraskelser. Gjennom å ha materialene i hendene, seg potensialene inn i meg og jeg kunne få ideer om nye anvendelsesområder. En langsom og omstendelig tilnærming til materialene hvor materialene selv gjorde sine potensialer tydelige for meg. Og tankene kom og gikk.

Å endre barnehagens innhold, for eksempel ved å legge til mange ulike gjenbruksmaterialer, vil kunne by på kaos og frustrasjon. Kanskje har man i sine gode intensjoner gått seg vill? Det er da man bør tillate seg å stoppe opp. Det tar tid å endre en kultur, og en organisasjon. Å lete etter noe som man enda ikke vet hva er er krevende, forandring er ikke noe de fleste mennesker velger frivillig. Vi må få tid til å kjenne oss inspirert, og finne mening sammen. Ved å gå sakte, introdusere et og et materiale, oppleve at både barn og voksne blir nysgjerrige, utforsker vi materialenes muligheter og potensialer sammen. Kanskje skal man gjøre som på gjenbrukssenteret: Vaske, sortere og arrangere sammen. Ha materialene i hendene. Gi plass for tanken. La materialene lete seg fram hos hver og en av oss, og ta plass.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Kanskje man må akseptere å være frustrert, kaotisk og utfordret lengre enn man trodde var mulig, for så å oppdage meningsbærende eller overraskende øyeblikk i den andre enden. Et øyeblikk av et barn som sitter konsentrert i en uendelig mengde materialer, og skaper sin helt egen lekeverden. Eller barn som bygger sammen i dagevis for å skape svimlende vakre og kompliserte bygg. Eller oppdagelsen av tanker som kobler seg sammen og danner nye forbindelser.

Heldigvis finnes skildpaddegang. Å lete seg fram til rom, i tekster, språk, tanker og materialer krever sin tid, og da må man øve seg på å gå sakte. En krevende øvelse. For noen av oss.

Det regner. Endelig!

– Ja, jeg kan si det. Men først og fremst sier jeg det ikke for meg selv, men for mine mange tusen bievenner.

Bisøster med blått pollen

Bie med blått pollen

Her på den lille øya jeg har valgt å bo, har jeg en liten bigård sammen med birøkterlaget Søtt&Surr. Og her har det vært sørgelig tørt i noen uker, og nå tar jeg meg i å glede meg over at det nå skal regne en dag eller to. En skikkelig rotbløyte er det naturen her trenger for å booste blomstring av lyng, lind, hage- og engblomster og annet sensommersnacks for biene, og i andre omgang for oss som skal høste honningen. Ut fra min korte karriere som birøkter (4. sommer), kan det se ut som det er helt nødvendig med litt variasjon i været for at biene skal ha optimale forhold: Av den grunn gleder jeg meg over denne litt mer typiske norske sommeren, enn den mer utypiske vi har hatt de to foregående årene hvor vi har hatt veldig varmt og tørt. Det har vist seg å være vanskelig for biene våre da tørt og varmt gir lite nektar og pollen, og vi har vært nødt til å gi dem nødproviant.

Men hvis vi nå zoomer ut litt. Hvorfor skrive om vær og bier i en blogg som handler om PhD-prosjektet Kreativt gjenbruk? Et bisamfunn er et fascinerende minisamfunn som stadig byr på ny kunnskap og forundring. Biene lærer meg om dem, om respekt for naturen, de dreier mitt fokus mot dem gjennom at jeg stadig oftere tar meg i å tenke… regn, bra det, for naturen, for biene, eller denne planten, er den bievennlig? Det har ført til at jeg har holdt inspirasjonsforedrag om birøkt, og fortalt om det jeg vet om bidød, og hva vi kan gjøre for å forsøke å forhindre det. Biene er sterke, og robuste, men har en stor grad av sårbarhet ovenfor menneskelig påvirkning, om det er sprøyting med ugressmiddel som forstyrrer bienes orienteringsevne, for monokulturelle avlinger, eller sykdommer. Mine stadige møter med biene øker min respekt og fascinasjon, og gjennom kunnskap om dem og nærhet til dem utvides mitt perspektiv.

Det å jobbe med kreativt gjenbruk, det å ha materialene i hendene, bruke, komponere og konstruere med dem, gir materialene verdi. Samtidig får vi kunnskap om hvor mye vi kaster, lærer mer om overskudd fra produksjon og hvor dårlig mange materialer/råstoff utnyttes. Gjennom å bruke materialene i mange ulike sammenhenger, gjennom nærhet og mer kunnskap, flyttes og utvides perspektivet. Å flytte blikket skaper en bevegelse som også gjør noe med hvem hver av oss er og kan bli, hvordan vi handler og hva slags holdninger vi har fordi vi begynner å se oss selv som en del av en større sammenheng. Gjensidighet. Gjensidig avhengig. Små valg som ikke å bruke gift i hagen, plante bievennlige planter, kjøpe mindre nytt, tenke kreativt rundt innredning og materialer, og tilby et alternativ, kan gjøre en forskjell. Om ikke som umiddelbare og store utslag i verdenssammenhengen, så som en langsom endringsprosess som kan bety noe for framtida. Fra et fokus på individet til et mer kollektivt fokus og kanskje også fra et antroposentrisk (menneskesentrert) til et mer biosentrert fokus. Mennesket som en av naturen, ikke rangert øverst.

I disse dager ser jeg på videoopptak av barns estetiske utforskning med gjenbruksmaterialer og her vil jeg ikke forskuttere noe annet enn å si at det er spennende. Jeg ser ikke bare på det som er, men hva det kan bli, tilblivelser i mennesket og de ulike materialitetene, og samspillet dem imellom. For meg handler forskning nettopp om å evne å se det som skjer i øyeblikket inn en større sammenheng. Det handler om å kunne transformere øyeblikket på en slik måte at det kan få betydning for flere.

Å inneha kunnskap om noe som man vil dele med andre kan gjøre en forskjell, som den kunnskapen jeg tilegner meg gjennom birøkt, om plantene biene foretrekker, om livene de lever, og om den innsatsen de gjør i det korte livet de tross alt har. Hvor totalt avhengig vi er av biene (da alle bier, ikke bare honningbier) for pollinering av planter. En gjensidighet. For biene handler det også om stadige tilblivelser, i en mer biologisk forstand. De jobber steinhardt fra de er født til de dør, og har ulike oppgaver gjennom hele sitt korte liv som bidrar til bisamfunnets liv og overlevelse. Det er vanskelig å tenke seg at biene gir rom for kreativitet stor plass. Selv om alt tyder på at de er meget tilpasningsdyktige når det er innenfor rammer de kan rå over. Men hvem vet, kanskje finnes det en punkebie som bygger mer enn sekskantet celle, eller en kreativ bie som dirigerer hvor trekkbiene skal legge pollenet for at det skal bli en vakkert komponert pollentavle? Hvem vet?Bitavle

The point of no return ….

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Litt over en uke har gått siden jeg lanserte boka «Gjenbruk som kreativ kraft». Mye fokus på meg. Intervjuer. Lokalavis. Utdanning. Fagbladet. Mange fortellinger om bokas tilblivelse. Først og fremst vil jeg skyve boka foran, og meg selv i bakgrunnen. Det er boka som forhåpentlig kan gi et bidrag til barnehagefeltet. Jeg vil at den skal begynne å leve sitt eget liv. Virke på egenhånd. Krusninger. Bølger. Dønninger. Det er vel mer enn jeg kan håpe på.

Fotografi: Charlotte Nagell

Fotografi: Charlotte Nagell

Men som jeg skriver innledningvis i boka. «- Jeg skriver ikke, jeg skrives… » Jeg blir til, akkurat som teksten blir til, i dialogen mellom oss, og i dialogen med omverdenen, nonhuman/human: naturen, kulturen, materialene og menneskemøtene. Så for at boka skal begynne å virke der ute, må kanskje mennesket bak boka være litt i forgrunnen også. Tiltross for motviljen.

Fotograf: Charlotte Nagell

Fotograf: Charlotte Nagell

Men mesteparten av tida nå vil jeg konsentrere meg om å være doktorgradsstudent, gå på kurs, lese artikler, og orientere meg i fagfeltet. Og undervise. Veilede. Det liker jeg veldig godt. Det er dialogen med studentene at ting begynner å skje. Det er dynamikk. Liv. Refleksjon. Glede. Undring. Praksisfortellinger. Kritisk refleksjon. Og i dette skapes også nye fortellinger. Ingen veier vender tilbake nå. Fremad – marsj.

Gjenbruk som kreativ kraft

Onsdag 4. februar kommer boka mi´. I den skriver jeg om hvordan gjenbruksmaterialer kan virke som en kreativ kraft i det pedagogiske arbeidet, som inspirasjon til å tenke, og til å handle i barnehagen. Jeg beskriver ulike prosjekter jeg har vært involvert i barnehagen, og ved gjenbruksentre, og forsøker også å sette gjenbruk i en større sammenheng i forhold til kunst, estetikk, etikk, politikk, demokrati og bærekraft.

Men aller mest: Å jobbe med gjenbruksmaterialer vil kunne gi barn og personalet unike innganger til å utforske og konstruere sammen, i et mer likeverdig rom. – Annerledes rom   – Kreative rom. -Kaotiske rom. Materialene er ofte vanskelig å navngi, definere eller kategorisere og i denne motstanden ligger det rom for å skape uten å vite hvor man skal. – Et rom for å bare være, og se hva som skjer. Et rom uten kartlegging, måling og veiing, hvor forventninger og krav kan legges bort, og hiarkiske strukturer glattes ut.

Boka er et resultat av en lang prosess. Mange år med erfaringer med gjenbruk er forsøkt forvaltet gjennom teksten og bildene.

Jeg byr på inspirasjoner.

Gjenbruk som kreativ kraft.

Gjenbruk som kreativ kraft. Når (materi)AL(ite)T henger sammen med alt.