Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv

 

img_5419

Lånt fra Sigvei Ringvolds instagramkonto, med tillatelse

I dag skulle jeg sittet på fly til New Zealand. En forskertur til Auckland og Sydney i Australia som skulle vare i tre måneder. I stedet sitter jeg på tog hjem til Telemark. En uventet oppdagelse i kroppen av den ufarlige typen gjør at jeg i stedet må vente på en operasjon. Et års planlegging er lagt til side: billetter, bookinger, abstrakter, bestillinger med mere er avbestilt og kansellert, og alle som var involvert i min tur er orientert. Det blir ventetid. Det er jeg så himla dårlig til. Utålmodighet er drivkraften min, men i dette tilfellet kan den bli min verste fiende.

– Skal jeg bare sitte her å vente liksom? Særlig.

Det går gjetord om at doktorgradsarbeid ofte byr på utfordringer for kropp, for familie og for omgivelsene. Men, er det sant? Perioden man er doktorgradsstudent er over 3 eller 4 år, og ofte lengre. Det er en ganske lang tid av et liv. Det er relativt vanlig at det skjer ting i folks liv i løpet av tid som strekker seg over år, som sykdom, død og skilsmisser.  Like vanlig som det kan skje fine ting som forelskelser, graviditeter og fødsler.

Er det ikke bare selve livet vi snakker om når vi snakker om alt som kan skje i doktorgraden? Hvorfor skal den få skylda egentlig? Doktorgradsarbeidet gir meg mulighet til fordype meg i det jeg er mest interessert i. Den spenner ikke ben, den gjør meg ikke syk og den tar definitivt ikke fra meg mennesker jeg er glad i. Er den ikke bare en del av tiden som går?

Jeg tror det er på tide å snu tanken. Kanskje ikke bare når man går igang med et doktorgradsprosjekt, men generelt. Jeg blir ikke syk av å holde på med noe jeg er interessert i – jeg blir ivrig, engasjert og inspirert. Jeg mister ikke en farmor fordi jeg holder på med doktorgrad, men fordi hun var over 97 år. Forstår du?

Livet som doktorgradsstudent er like variert, komplekst og utfordrende som alle andre perioder i livet. Vi er ikke i satt i en unik posisjon, vi har søkt og siden valgt den. Vi vet at det er krevende og tidskonsumerende. Og ledelse, samfunn og program minner oss stadig om at vi kjemper mot klokka, den normerte tida er tida vi får. Vi kan i perioder sprenge alle tidsrammer for hva som er en arbeidsdag, når på døgnet vi arbeider og hvordan vi disponerer tida. Dette er ikke unikt, mange andre har det også sånn i sine yrker. Jeg har venner, innenfor kunst og kultur, eller som gründere, som alltid jobber sånn. De lager ny norsk dramatikk fordi verden trenger det, tryller fantastiske kostymer ut av et minimumsbudsjett, lager magiske scenografier, og designer overveldende og tankevekkende utstillinger. De baker økologisk supergodt brød når bare avisbudet er oppe, lager popup-restauranter når de mangler gode utesteder, spiller gledesfylte konserter for et minimum av et publikum eller lager mesterskap i isbading for moro skyld. De drives av lyst, glede og motivasjon. Alt de gjør må ta den tiden det tar for å bli ferdig. De har et beundringsverdig høyt tempo, konsentrasjon og drivkraft. De er utålmodige, og de får til fantastiske ting.

Så selv om jeg i et tidligere innlegg skrev om frustrasjonen over å aldri få tid til å skrive, og verdien av innimellomskriving, påstår jeg at det som er unikt for doktorstipendiat-tilværelsen er privilegiet tid. Jeg har fleksible dager, selv om jeg har lange dager, og kan tillate meg å tenke lange langsomme tanker, og bruke en hel uke på å lage en god setning. Jeg møter forskere fra hele verden, jeg leser faglitteratur som snur opp ned på tidligere forestillinger, og kan tillate meg å diskutere et begrep med kollegaer en hel ettermiddag. Jeg drives også av lyst, glede, motivasjon, av nysgjerrighet, og ønske om å sprenge rammer for hva kunnskap, viten og forskning kan være.

Nå blir det derimot en litt rar tid. En utålmodighet som ikke så lett stagges, en kropp som har begynt å leve sitt eget liv, en høst med andre farger, og en helt ny plan. Men ingenting av dette er doktorgradsstipendiatets feil.

Så kanskje vi kan avlive myten?

Ting skjer. Kropp skjer. Livet skjer.

Det som gjenstår er aksept.

 

img_2480

Høst på Herøya

 

 

 

Reklamer

2 thoughts on “Livets krinkelkroker i et doktorgradsperspektiv

  1. For ei fantastisk flott og velskrive snu-tanken-påminning!! At livet skjer… og det kan bli sure og gnitne PhD-dagar om DEN får skulda for alt. Eg tek meg sjølv i nakken litt nå, og ristar av meg mytane 😉
    Lukke til med aksepten og med kroppen og med dei lange tankane, kloke Nina!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s